Brosundet i ÅlesundEt bilde som oppsummerer hva de aller fleste Ålesundborgere er stolte av å vise fram: Brosundet med nærbilde av en av de gamle sjøbodene som har funnet en ny og velegnet funksjon. Foto: NIKU

Kulturarv og stedsidentitet

Prosjektets overordnede mål var å få fram et bedre kunnskapsgrunnlag for planlegging og utvikling av mellomstore byer med vekt på utnyttelsen av potensialet i de kulturelle verdiene og kulturarven. Prosjektet ønsket å oppsummere og bearbeide erfaringer gjennom å undersøke kulturarvens betydning i kulturbasert byutvikling ved å se nærmere på hvordan kulturminner og kulturmiljøer integreres og brukes i et utvalg av slike prosesser.

I de seinere årene har vi opplevd at ord som kulturarv og stedsidentitet er blitt vanlige når byer profilerer seg i ulike media. Det finnes etter hvert et stort materiale som dokumenterer kulturbasert planlegging og byutviklingsprosesser på et generelt nivå. Med basis i empiriske undersøkelser i de fire mellomstore norske byene fra Fredrikstad, Arendal, Ålesund og Narvik har prosjektet hatt som mål å få svar på hva slik kulturbasert planlegging innebærer konkret for disse byenes omdømmebygging, stedsutvikling og formidling og ivaretaking av den fysiske kulturarven.

Hovedfokus i NIKUs delundersøkelse har ligget på den fysiske kulturarven: I hvilken grad og på hvilken måte betraktes den fysiske kulturarven som en ressurs i dagens byutvikling? Er hensynet til ivaretakelse av den fysiske kulturarven med på å legge føringer for dagens byutvikling?

Kulturarv er en tematikk som ofte er til stede i kommunale planer og strategiske dokumenter på et generelt plan. I flertallet av de undersøkte byene har kulturminneproblematikken vært diskutert forholdsvis lenge gjennom samarbeid med kulturminnemyndighetene om utvikling av bevaringsplaner (kommunedelplaner). De erkjenner betydningen av sin unike byhistorie og anser byens eldre bebyggelse som en velegnet ramme for å profilere byen. I disse byene har det vært en alminnelig forståelse mellom kulturminnevernere og de lokale planmyndighetene om det generelle rammeverket de arbeider innenfor. Men kulturarv er bare ett av en rekke temaer som inngår i byenes kulturpolitikk. Mens det har vært gitt forholdsvis detaljerte retningslinjer i noen av planene for hvordan vern i bestemte vernesoner skal overholdes, har det vist det seg at mye av endringene skjer gradvis uten at det nødvendigvis må forelegges til godkjenning. Slike endringer synes det å være vanskelig å fange opp i dagens praksis. Det er når konkrete reguleringsplaner fremlegges at de største endringene inntreffer. Her hadde det vært ønskelig om det i større grad lå en helhetlig kulturmiljøtankegang til grunn for beslutningene som fattes som ledd i saksbehandlingen.

Kulturarv og stedsidentitet
Tollboden_Arendal

En bredere kulturmiljøtankegang forutsetter at hensynet til enkeltbygninger ses i lys av helheten de inngår i. I dag fungerer kommunale planleggere primært som saksbehandlere for private reguleringsplaner og utfører lite av planleggingen selv. Med dagens prosjektbaserte utbygging – reguleringsplanlegging – viser det seg nærmest umulig å få inn en kulturmiljøtankegang i planprosessen. Den regionale kulturminneforvaltningen sitter i prinsippet med den nødvendige kompetansen, men er ikke med de nødvendige økonomiske ressursene til å gå aktivt inn i slikt planarbeid. Ved å styrke kommunal planlegging med kulturminnefaglig kompetanse vil kulturmiljøtankegangen ha større mulighet for å vinne frem på et tidlig tidspunkt i planprosessene.

Prosjektet var et flerfaglig samarbeid mellom forskere fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), som også hadde prosjektledelsen, Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) og Institutt for landskapsplanlegging ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). 

Prosjektet mottok støtte fra Norges forskningsråd gjennom programmet ”Demokrati, styring og regionalitet” (Demosreg) i perioden 2006-2009.

 

 

 

Publisert