Gravrøys i Omans ørkenlandskap.JPGGravrøys i Omans ørkenlandskap

Kulturminner og forørkning i Oman

Landskapsendring i form av forørkning eller uttørring av næringsrik jord er en miljømessig utfordring som påvirker de tradisjonelle levevilkårene for mer enn 900 millioner mennesker verden over. Programmer for bekjempelse av forørkning er nedfelt i FN-konvensjonen såvel som i Miljøomtalen til norske UD (St.prp.1 2000-2001). Forskning på kulturers historiske landskap og kulturminners vilkår i forhold til forørkning er et viktig satsningsområde for NIKU. Bildet viser en gravrøys i Omans ørkenlandskap.

Prosjektleder: Forsker Inge Lindblom

Lokale og globale endringsprosesser
NIKU driver forskningsprosjekt omkring kulturminner, kulturmiljø og landskap i Oman sett i lys av lokale og globale endringsprosesser. Oman har i de siste tiårene vært utsatt for svært raske og store økologiske endringer. Monsunvindens intensitet og et generelt tørrere klima i syd-Arabia fører til at både bønder og beduiner presser ressursene i form av overbeiting og felling av trær. Et frodig og allsidig jordbrukslandskap blir i løpet av få tiår omdannet til et goldt ørkenlandskap.

Dhofar-distriktet, "Edens have",  nær grensen til Yemen
Flere tusen år gammelt kulturlandskap er truet av dramatiske klimaendringer og overbeiting av kameler og geiter. Det fruktbare området rundt provinshovedstaden Salalah i sør-Oman har historisk sett vært sammenlignet med Edens have. I løpet av få år har imidlertid den regnfulle sommermonsunnen blitt halvert. Livfulle elver og spektakulære fossefall er skrumpet inn og tørrlagt mesteparten av året.

Kulturminner og forørkning i Oman
Gammelt vannings-system (falaj) som strekker seg inn i ørkenen. NIKU har tatt ut prøver for aldersbestemmelse. Tidligere var dette et fruktbart område hvor det ble dyrket en rekke vekster som blant annet bønner, korn, fikner og dadler. Foto I. Lindblom.

Dette har ført til en dramatisk endring av landskapet. De tusenårige kulturmiljøene har over store landområder mistet sin mening. I dag oppleves kulturminner, som tidligere tilhørte et frodig tropisk landskap, som ”støvete rariteter”. Graver, steingjerder og bygningsrester fra både førislamsk og islamsk tid (Islam nådde Oman ca år 630 e. Kr.) er i dag vanskelig å forstå i sin rette sammenheng, og kulturmiljøene blir nærmest fremmede innslag i det uttørkede landskapet.

Bevaringskonflikt
Ørkenspredningen driver beduinbefolkningen ned mot kysten. Dette fører til at en rekke gravrøyser og gravanlegg fra førmuslimsk tid blir ødelagt fordi beduinene trenger byggemateriale til levegger mot den kraftige monsunen. Steiner fra førmuslimske graver er i dag et av få lett tilgjengelige byggematerialer etter som de omanske myndighetene har innført en lov mot å felle trær for å bygge levegger. Dermed oppstår en konflikt mellom økologiske tiltak og kulturminnevernet som forsøker å bevare en verdensarv som spenner over flere tusen år.

Landsbyer fraflyttes
I nord-Oman har det tørrere klimaet stor innvirkning på årtusen gammel bosetning. Fjellområdene mellom Muscat og Dubai har vært kjent for sine gamle fjellandsbyer som klorer seg oppetter bratte fjellskrenter. Husene, omkranset av dyrkningsterasser, utviklet og vedlikeholdt gjennom et par tusen år, var et eksotiske turistmål på 1900-tallet. I løpet av de siste 30-40 årene er imidlertid de mest spektakulære landsbyene fraflyttet, og forfallet har raskt redusert de levende miljøene til ruiner. Forfallet skjer fort i og med at husene er bygget med en blanding av leire og strå som krever kontinuerlig vedlikehold.

Kulturminner og forørkning i Oman
Birkat Al Mawz, en gammel arabisk by i nord-Oman som i løpet av få år vil rase sammen. Foto I. Lindblom.

Bevaringstiltak
NIKU foreslår bevaringstiltak overfor de omanske myndigheter som skal gjøre dem i stand til å ivareta sin kulturarv, blant annet i form av fremtidsrettet økoturisme og verdiskaping.