Follo_brodd.jpg

Vinterlig sommerfunn i middelalderbyen Oslo

Under utgravningene på Follobaneprosjektet dukket det nylig opp en liten jerngjenstand: en isbrodd til å feste under skoen. Hvorfor har det vært bruk for slike i Oslo i middelalderen? Og hva har det med sagaene å gjøre?

Under de utgravningene på Follobaneprosjektet i Middelalderbyen Oslo har vi ofte sett hvordan både gateløp og gårdsplasser gradvis har blitt dekket av avfall. På sammen måte som plankeveier over myrer i dag, har trebrolegninger sakte forsvunnet i møkk, kvist og huggflis, og etterhvert blitt erstattet av nye legg med trebord. Drenering må ha vært et enormt problem, og det er vanskelig å forestille seg forholdene – ikke minst lukten! – i byen etter et langvarig regnvær.

Vinterlig sommerfunn i middelalderbyen Oslo

Del av trebrolegning omgitt av tykke lag med huggflis og nedbrutt organisk materiale. (Utgravd høsten 2014)

Også fra sagaene hører vi om dette: Håkon Håkonsson og birkebeinerne angrep hertug Skule og hans fraksjon, vårbelgene, i Oslo i påsken i 1240. Fortellingen er basert på øyevitneskildringer. På et kritisk tidspunkt står kong Håkon nærmest ansikt til ansikt med hertug Skule, men han har bare 20 av birkebeinerne med seg. Dette skjer nordøst for dagens bispegård, som er bygget på intakte rester av Korsbrødregården.

Også fra sagaene hører vi om dette: Håkon Håkonsson og birkebeinerne angrep hertug Skule og hans fraksjon, vårbelgene, i Oslo i påsken i 1240. Fortellingen er basert på øyevitneskildringer. På et kritisk tidspunkt står kong Håkon nærmest ansikt til ansikt med hertug Skule, men han har bare 20 av birkebeinerne med seg. Dette skjer nordøst for dagens bispegård, som er bygget på intakte rester av Korsbrødregården.

«Da kong Håkon kom øverst opp i Geilene [i dagens Egedesgate] bent imot korsbrødrenes gårder, var hertugen der til hest og mange mann med ham. Da de møttes, ble det en stans, før det bar i hop med dem. Birkebeinerne stod i en myr litt lenger nede. Men vårbelgene var oppe på broen og stretet, og der var det noe tørrere. […] Gud viste da kongen den miskunn at ingen av dem søkte mot ham. For hvis noen av dem hadde gjort det, ville det snart ha vært ute med ham og de menn som var med ham.»

Fiendenes nøling redder altså Håkon Håkonsson fra å bli drept i en «myr» i utkanten av bysentrum, mens hertugen har en strategisk fordel av å stå på gata (stretet), som er «noe tørrere». Om vinteren knapt kan føret knapt ha vært mye bedre, selv om lukta sannsynligvis var noe redusert. Slitte treflater delvis dekket av møkk og søle frøs til is og må ha blitt såpeglatte. Man kunne selvfølgelig strø med kvist, granbar eller flis, men dette førte igjen til at møkklagene bygde seg videre opp.

Glatt vinterføre er imidlertid ikke bare begrenset til byer, og allerede i vikingtiden begynte folk å bruke jernbrodder under både sko og hestehover. Slike brodder er det tidligere funnet en håndfull av i Oslo, men inntil nå ingen i utgravningene på Follobaneprosjektet. Broddene er typisk formet som tre- (av og til fire-) armede stjerner med spissene bøyd ned; de ble surret fast til skoene med et lærstykke som mellomlegg. Isbrodden vi har funnet er en relativt liten utgave med én spesielt kort arm og med den ene spissen tilsynelatende bøyd opp.

Isbrodden ble funnet i en profilvegg i utgravningsområdet nord for Bispegata, bare to meter fra funnstedet til en årelatingsbile, som vi har skrevet om tidligere (https://nikuarkeologi.wordpress.com/2015/07/02/primitiv-legekunst-i-oslo/). Plasseringen av funnene i lagene som er synlige i profilet viser oss at de to funnene er omtrent samtidige, med en datering til perioden 1450-1550. Denne perioden har vi ellers svært få funn fra så langt i utgravningene. En mer presis datering, og mer informasjon om hva som fantes i området av eventuelle bygninger, gatedekker eller avfallslag, får vi i løpet av etter sommeren. Og det dukker også helt sikkert opp flere spennende funn!

Skrevet av Håvard Hegdal på vår arkeologiblogg

Publisert