Lambertseter.jpg

Drabantbyen som kulturarv?

Hvilke verdier er rådende i utvelgelsen av verneverdige objekter fra det forrige århundret? Offentlige institusjoner som skoler, rådhus, kirker og sykehus har fått vernestatus. Fyrlykter, industrianlegg og bensinstasjoner likeså. Til og med et pissoar i Stensparken i Oslo har blitt fredet. Samtidig er den norske velferdsstatens mest omfattende arkitektoniske manifestasjoner fra etterkrigstiden – drabantbyene – påfallende fraværende i oversikten over vernede strukturer. Er den rett og slett for stor og uangripelig til å bli betraktet som kulturarv?

Fredning etter kulturminneloven «skal sikre at et representativt utvalg kulturminner ut fra geografiske, sosiale, etniske og tidsmessige vurderinger, blir beskyttet» (Miljøverndepartementet 2004-2005:13). I perioden 1945 til 1989 ble det bygget 1 479 421 nye boenheter i Norge (SSB 2014). En betydelig del av disse er lokalisert i drabantbyene. I så måte er drabantbyene en representativ sosiomateriell manifestasjon av den norske velferdsstatens storstilte boligbygging etter krigen. Likevel har drabantbyen hatt en relativt perifer status i kulturminnedebatten. Lambertseter ble foreslått fredet allerede i 1992, men endelig vedtak ble ikke fattet. Er drabantbyen rett og slett for stor og uangripelig til å bli betraktet som kulturarv? Enkeltobjekter fredes oftere enn kulturmiljøer. Når arkitektur fra etterkrigstiden blir vurdert, er det ofte enkeltstående objekter som utpekes. Det er flere eneboliger bygget etter 1945 som er fredet. Mange av disse er tegnet av kjente arkitekter. Det offentlige massebyggeriet spiller derimot en mindre rolle i kulturminneforvaltningens verneportefølje, selv om drabantbyen er et representativt symbol på den norske velferdsstatens storhetstid, hvor arkitektene så seg selv som sosialingeniører med politisk mandat å gi gode boliger til flest mulig.

Tidlig på nittitallet utarbeidet Riksantikvaren en rapport som foretok en vurdering av etterkrigstidens store boligprosjekter i drabantbyen. En generell tendens i rapporten er å redusere arkitektonisk kvalitet til spørsmål om «autentiske» fasadeløsninger. Originale vindusrammer og nennsomt vedlikehold vektes høyere enn den sosiale og politiske konteksten bygningene inngår i. Rapporten hevder det er vanskelig å finne gode eksempler på boligblokker fra de første tiårene etter andre verdenskrig, fordi få bygninger har beholdt sitt opprinnelige utseende (Riksantikvaren 1993). Argumentet impliserer at bevaringsverdige objekter kan utledes fra objektenes grad av materialautentisitet. Innen det tverrfaglige forskningsfeltet «heritage studies» har en slik oppfatning blitt gjort til gjenstand for kritikk. I stedet for å oppfatte kulturarv som arkitektur og avgrensede materielle størrelser, ser en her kulturarv som en sosial, romlig og politisk konstruksjon som omslutter objekter og steder. Siden objekter inngår i historiens utfoldelse, gjøres samspillet mellom bygninger og kontekst eksplisitt.

Selv om det tradisjonelt har ligget relativt estetisk-reduksjonistiske og objektfokuserte prinsipper til grunn for vern, har dette endret seg i senere tid. Det nevnte pissoaret i Stensparken er ikke bare fredet for sin stilhistoriske verdi; den sanitærhistoriske verdien ble også trukket frem av Riksantikvaren i fredningsvedtaket fra 2009. Pissoaret er et estetisk parkelement, men det er også et eksempel på hvordan storbyen tilrettela for byfolks trivielle behov «i en tid hvor mange gjorde sitt fornødne nærmest hvor som helst i gater og streder» (Riksantikvaren 2014). Riksantikvaren deltok også i debatten om Vestbanestasjonen burde rives for å gi plass til nytt Nasjonalmuseum. Daværende riksantikvar, Nils Marstein, hevdet at «Vestbanen er ikke fredet for sin enestående arkitektur, men fordi den var en viktig del av samferdselshistorien i Oslo – med en vestbane og en østbane som ikke var knyttet sammen» (Christiansen 2009). Kulturminneforvaltningen følger etter «heritage studies» og kontekstualiserer objektene i større grad sosialt, politisk og historisk. Kanskje til og med en drabantby blir fredet en dag?  

Kontaktperson: Joar Skrede

                    

Kilder

Christiansen, Ann (2014, 9. mars). Ruster til nytt slag om Vestbanen.Aftenposten, s. 6

Miljøverndepartementet (2004-2005). Leve med kulturminner. St.meld. nr. 16. Nedlastet 4. juni, 2015, fra https://www.regjeringen.no/contentassets/c6311a10138f40e590c81f3891c96a87/no/pdfs/stm200420050016000dddpdfs.pdf

Riksantikvaren (1993). Det 20. århundrets arkitektur: nye boligformer med hovedvekt på blokkbyggeriet. Oslo: Riksantikvaren

Riksantikvaren (2014). Pissoaret i Stensparken i Oslo fredet. Nedlastet 8. juni, 2015, fra http://ra.no/Fredning/Fredninger/Eldre-fredninger/2009/Pissoaret-i-Stensparken-i-Oslo-fredet

Statistisk sentralbyrå (2014). Bygge- og anleggsvirksomhet. Tabell 17.4. Nedlastet 4. juni, 2015, fra http://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/17-17-4t.txt