Profil_JanB1.jpgDet var stor interesse for de arkeologiske arbeidene blant Levangers befolkning. (Foto: Inger Marie Kimo, NTfk.)

Er fagekspertise en trussel mot demokratiet i fredningsprosesser?

Dette er blitt hevdet fra internasjonalt ledende teoretikere, at fagfolk er en enhetlig gruppe som dominerer slike prosesser, noe som bidrar til at andre stemmer i debatten ikke kommer til orde. En undersøkelse av handlingsforløpet rundt kulturmiljøfredningen av Levanger sentrum viser at så enkelt er det ikke.

Riksantikvarens fredning av Kulturmiljø Levanger sentrumvakte i utgangspunktet stor misnøye hos sentrale lokalpolitikere, hos enkelte innen den regionale kulturminneforvaltningen, men også i deler av lokalbefolkningen. Over tid evnet likevel Riksantikvaren – spesielt representert ved riksantikvar Jørn Holmes aktive deltagelse – å snu stemningen i lokalmiljøet.

Er fagekspertise en trussel mot demokratiet i fredningsprosesser?

Levanger sett fra nordvest mellom 1831 og 1844. Fortsatt er det kun en svært liten del av halvøya som er bebygd, og store arealer i nord (nærmest) ligger som åker, beite- eller slåttemark.

En spesiell side ved nettopp kulturmiljøfredningen av Levanger sentrum, som for øvrig var sammenfallende med arbeidet med en ny reguleringsplan for bysentrum, var at Riksantikvaren ønsket å ta hensyn også til arkeologiske spor yngre enn 1537. Spor eldre enn reformasjonen 1537 er automatisk fredet, mens kulturlag, bygningsrester og gjenstandsfunn som er yngre ikke har en slik beskyttelse. Og det var nettopp dette deltemaet vi ønsket å analysere nærmere, da det fra Riksantikvarens side i utgangspunktet ble understreket at nettopp kulturlagene fra tiden etter reformasjonen skulle prioriteres. Metoden vi valgte var diskursanalyse, og kildematerialet var offentlige forvaltningsdokumenter og avisklipp.

Er fagekspertise en trussel mot demokratiet i fredningsprosesser?

De arkeologiske registreringene som ble gjennomført i forbindelse med ny reguleringsplan var et prosjekt med mange involverte parter. (Foto: Marie Kimo, NTfk.)

De etterreformatoriske kulturlagene ble i fredningen ivaretatt på en måte som i ikke i tilstrekkelig grad tilfredsstilte verken forvaltningspolitiske eller arkeologifaglige interesser. For det første ble kun en mindre del av kulturlagene inkludert i institusjonensForslag til forvaltningsplanLevanger kulturmiljø.  Arealet tilsvarer det arealet hvor det også er dokumentert kulturspor eldre enn reformasjonen – resten av Levanger sentrum er ikke omfattet av vernebestemmelsene. For det andre er det i sentrum bevart et antall steinkjellere fra 1600-, 1700- og 1800-tallet. Disse kjellerne er i dag kjellere under stående bygninger, og de er således de mest håndfaste uttrykk for sammenhengen mellom fortid og nåtid. Dette til tross ble det ikke tatt spesielle hensyn til disse kjellerne i vernebestemmelsene.  Interesser og allianser gikk slik på kryss og tvers mellom ekspertiser og lokale interesser.

Er fagekspertise en trussel mot demokratiet i fredningsprosesser?


Kart over Levanger sentrum. Den svarte linjen viser det totale arealet hvor det finnes etterreformatoriske  kulturlag. Den røde linjen viser den del av bysentrum som omfattes av kulturmiljøfredningen. Den blå linjen viser både området for de automatisk fredete kulturlagene samt også den delen av de etterreformatoriske kultur lag som til slutt ble inkludert i fredningsbestemmelsene.

Den kulturminnefaglige ekspertisen utgjorde på ingen måte noen enhetlig gruppe som arbeidet sammen for en felles løsning. Prosessen i Levanger viser at vi er et stykke unna ekspertveldet.

Kontaktperson: Jan Brendalsmo ogTerje Brattli (NTNU Vitenskapsmuseet)