Global versus lokal kulturarv

Hva er relasjonen mellom verdensarvstatus og lokale praksiser? Relasjonen mellom internasjonale konvensjoner, nasjonale strategier og lokale praksiser har blitt et sentralt tema innenfor kulturarvsforskning. Det gjelder ikke minst verdensarv, som får stadig større spredning og mangfold, ettersom antallet steder med denne statusen har økt.

Verdensarvstatus skal bidra til å sikre vern av unike natur- og kulturarvsverdier i verden som universell fellesarv. Men paradoksalt nok kan verdensarvstatus komme i konflikt både med lokale praksiser og lokal verdsetting. Det kan skape liten legitimitet. Det finnes tilfeller hvor en lokalbefolkning har hatt mindre tilgang til verdensarven enn andre. I prinsippet skal den være tilgjengelig for alle. Myndighetenes forvaltning av verdensarven kan derfor stå overfor kryssende hensyn og praktiske problem når det gjelder tilgangen til og bruken av natur- og/eller kulturarven.

Lokal medvirkning til nasjoners nominasjon av steder til UNESCOs verdensarvliste er et politisk mål, men nominasjonen, og ikke minst utnevnelsen, er likevel i hovedsak styrt av en politisk og ekspertdrevet prosess nasjonalt og internasjonalt. Resultatet av forskningen innenfor dette delprosjektet viser at, selv om verdensarvstatusen som sådan ikke møter motstand lokalt, er det ikke nødvendigvis slik at de natur- og/eller kulturarvsverdiene som statusen hviler på samsvarer med lokal verdsetting. Det har støtte i annen forskning som viser at utenfra definerte verdier ikke uten videre lar seg skalere ned på lokalplan. Det kan ha rot i motsetninger mellom vern og bruk. Men det angår mer grunnleggende sosiale og kulturelle prosesser som skaper dissonans gjennom hvordan folk opplever og knytter seg til den naturen eller det kulturuttrykket som har fått offisiell vernestatus nasjonalt eller globalt.

Dette blir tydelig når det gjelder kulturarv som omfatter privateiendom, eller tradisjoner som fortsatt representerer en levende kultur. I teorien er kulturarv formelt noe som er offisielt definert og autorisert utenfra, men i praksis kan folk få en helt personlig tilknytning til den basert på egne følelser – innenfra. Det kan kalles internalisering. Er ikke opplevelsene og følelsene som bidrar til å påvirke folks forvaltning av kulturminner, eller videreføre tradisjonelle praksiser, også del av kulturarven? Eller er kulturarv bare verditilskrivelse? I virkeligheten er det umulig å skille mellom et hus som kulturminne og det hjemmet det er for folk, og mellom tradisjonsaspektet og den faktiske utøvelsen av den kulturelle praksisen det viser til. Å ta inn det erfaringsbaserte og performative aspektet i kulturarvsbegrepet kan føre til nye måter å forstå og forske på kulturarv – noe som det også finnes en ny bevegelse mot innenfor dagens kulturarvsforskning. Uten å gjøre det, viser forskningen i dette delprosjektet, at motsetningen mellom bruk og vern slik det arter seg i den lokale konteksten ikke blir forstått fullt ut.

Global versus lokal kulturarv


På Hysvær, midt i verdensarvområdet på Vega i Nordland, skal det både vernes om og gi mulighet for et privat liv for de som bor der og fellesmenneskelige verdier som verdensarv med tilgjengelighet for opplevelse for andre. Foto: K. Fageraas, 2013.

 

Kontaktperson: Knut Fageraas