profil_Ellingsrudåsen.jpgEllingsrudåsen skole, veggmalerier av Per Kleiva, 1976-77 (utsnitt).

Kunst i skolebygg – et uttrykk for demokrati og en ukjent ressurs

De siste 40 årenes kulturpolitikere har lagt stor vekt på, og bevilget omfattende ressurser til formidling av kunst til barn og unge. Blant annet er Oslos nærmere 200 skolebygg utsmykket med kunst av anerkjente norske kunstner. Men er det egentlig noen som legger merke til all kunsten? Og hva skjer når tiden går og kunstverkene forfaller?

De norske ordningene for offentlig kunst ble etablert på 1970-tallet. Kunst og kultur skulle tilgjengeliggjøres for allmenheten og kulturbegrepet skulle utvides. Offentlig kunst fikk et demokratisk formål og ble tillagt en utjevnende effekt på befolkningen. Tilgang til kunst og kultur ble dessuten knyttet til livskvalitet og helse.

KORO (Kunst i offentlig rom) og KiO (Kunst i Oslo, kulturetaten) er de to største aktørene innenfor anskaffelse og forvaltning av offentlig kunst i Norge, og har for 2015 budsjetter på hhv. 15,5 mill. kr.  (KORO) og 50 mill. kr. (KiO).  

I vårt SIS-prosjekt har vi undersøkt tre skoler med store, fargerike veggmalerier, og intervjuet grupper av elever og lærere om deres forhold til kunstverkene. Det var brukernes opplevelse av kunsten som var hovedfokus for vår studie. Vi stilte spørsmål som skulle avdekke hvordan kunsten blir brukt i skolens hverdag og hvordan den blir verdsatt og behandlet.

Vi valgte ut tre skoler basert på type kunstverk, alder og beliggenhet: Veitvet, Ellingsrudåsen og Haugen skoler i Groruddalen nordøst for Oslo sentrum. Gjennom arkiv- og litteratursøk forsøkte vi å kartlegge prosessen rundt de ulike malerienes tilblivelse, og vi vurderte tilstanden på kunstverkene.  Til slutt utførte vi intervjuer med til sammen 35 barn og 11 voksne, og svarene ble gjenstand for en hovedsakelig kvalitativ analyse.

Kunst i skolebygg – et uttrykk for demokrati og en ukjent ressurs


Venstre: Veitvet skole, veggmaleri av K. Westh, 1958 (utsnitt).  Høyre: Haugen skole, veggmaleri av Edvard Rosén, 1981 (utsnitt).


Tilstanden på kunstverkene var varierende. De store veggmaleriene fra Ellingsrudåsen og Haugen skole hadde store skader som begrenset lesbarheten, spesielt på Haugen skole. Her var dessuten ett av to veggmalerier gått tapt ved ombygging av skolens inngangsparti. På Ellingsrudåsen var maling og veggpuss i ferd med å falle av mens andre partier var skjemmet av hærverk og reparasjoner. Veitvet skole har to store malerier, ett veggmaleri og ett stort innrammet maleri. Veggmaleriet var i svært dårlig stand, med mye manglende maling og hærverk. Det innrammede maleriet hadde en langt bedre tilstand, men var også preget av slitasje.

Intervjuene viste at det var svært liten oppmerksomhet rundt kunsten på våre utvalgte skoler. Barna sa at de la lite merke til maleriene i hverdagen, og kunne ikke huske å ha fått noen informasjon om dem. Barna viste imidlertid stor interesse for å snakke om kunsten når de ble spurt direkte. Det manglet ikke på interessante tolkninger og bemerkninger om motivene. Alle barna kunne også lett peke på skader på maleriene når vi spurte dem om det. De voksne intervjuobjektene hadde heller ikke mottatt noen informasjon om kunsten, hverken i skriftlig eller muntlig form. Svært få av dem visste navn på kunstner, eller hadde gjort seg tanker om motivet. Ingen av dem brukte kunstverket i undervisningen eller hadde snakket med barn om det. Omtrent halvparten kjente til kommunens ordning for anskaffelse av offentlig kunst, men svært få visste hvem som var ansvarlige for vedlikehold av kunsten.

Ser man på dette i et større perspektiv, er det også uklart hvilke myndigheter som har det overordnede ansvaret for vern av offentlig kunst. I verneplan for Osloskolene som ble utført for Byantikvaren i 2011, men ikke formelt vedtatt, er kunstnerisk utsmykning oppført som ett av flere kriterier for vern. I realiteten er ikke dette kriteriet benyttet for noen av skolene som er foreslått vernet; for skoler bygd etter 1945 er kun arkitektur er vektlagt. Vi vet at flere nyere skoler i Oslo har store bygningsintegrerte verk av anerkjente kunstnere, men disse er ikke tillagt noen verdi i planen

Våre undersøkelser har gitt oss følgende konklusjon: I den norske kulturpolitikken blir offentlig kunst tillagt et stort potensial for opplysning, demokratisering og estetisk berikelse. Det blir avsatt store ressurser til anskaffelse av ny kunst, og til formidling av kulturopplevelser, dog ikke gjennom de samme programmene. Samtidig blir forvaltning og vedlikehold sjelden nevnt i kulturpolitiske sammenhenger. I vernepolitikken kan offentlig kunst lett falle mellom to stoler, da den som regel ikke har høy alder, og sjelden er helt entydig knyttet til arkitektur.

I hverdagen er det liten oppmerksomhet rundt kunsten på de skolene vi har undersøkt. Kunnskap og informasjon er så godt som ikke tilstedeværende, noe som fører til manglende interesse hos både voksne og barn. Kunstverkene har også til dels store skader. Vår oppfatning er at ved bedre formidling av kunsten i skolene, kunne man ha oppnådd noen av de idealene som er nedfelt i de siste 40 års kulturpolitikk. Samtidig mener vi at økt bevissthet, stolthet og eierskapsfølelse vil føre til færre skader på kunstverkene. En økt sammenheng mellom anskaffelse, formidling og forvaltning av offentlig kunst er etter vår mening den rette veien å gå for at fellesskapets kunstskatter skal komme flere til gode.

Kunst i skolebygg – et uttrykk for demokrati og en ukjent ressurs


Veitvet skole, maleri av A. Rona, 1958

Kontaktpersoner:Christina Spaarschuh ogIngrid Matheson

 

 

Publisert