A lage kulturminner forside breddebilde.jpgAntologien «Å lage kulturminner». Grete Swensen (red.) Novus forlag.

Hvordan blir et kulturminne til?

Det stilles stadig spørsmål ved kulturminneforvaltningens vurderinger og praksis. Hva gjør noe til et kulturminne? Og hvem bestemmer dette? Disse spørsmålene belyses i antologien «Å lage kulturminner», som nå er publisert.

– Det er behov for en løpende debatt om de premissene kulturminneforvaltningen bygger sin kunnskap på og handler ut i fra, og ikke minst: bygger sitt verdigrunnlag på, sier Grete Swensen, redaktør av artikkelsamlingen.

– I hverdagen som forvalter, utreder eller forsker på kulturarvfeltet konfronteres vi med en rekke kompliserte saker der vi raskt må kunne ta stilling.

Som utreder må for eksempel en kulturhistoriker som arbeider med konsekvensutredninger kunne gi råd om hvorfor ett kulturminne eller -miljø har en større verdi enn et annet, som igjen påvirker beslutningen om å velge én veitrasé som mer fordelaktig framfor en annen.

De 15 artiklene i antologien setter søkelyset på hvordan kulturarv forvaltes gjennom internasjonale konvensjoner, nasjonale mål og prioriteringer i lokalsamfunn. Kulturminner skapes i skjæringspunktet mellom politikk, praksis og forhandlinger.

Som eksempel på de 15 artiklene, diskuterer tre av dem verdensarv, bruk av historiefortelling i samtiden og hvordan historien om kontroversielle kulturminner – som eksempelvis fengselsbygninger – formidles.

Internasjonal eller nasjonal betydning
Carsten Paludan-Müller presenterer i sin artikkel kriteriene som ligger til grunn for utvelgelse av verdensarvsteder. Han diskuterer et utvalg begrunnelser for at et sted har verdensarvstatus, og han trekker konklusjonen at verdensarv i forholdsvis liten grad dreier seg om det universelle. I stedet foregår en instrumentalisering gjennom bruk av statusen som verdensarv for å fremheve hva det enkelte land anser som deres særlige og enestående bidrag til verdens kultur. Liten vekt tillegges hva landene har mottatt, lånt og lært fra andre deler av verden. Verdensarvstedene fyller dermed ikke noen eventuelle intensjoner om å skulle illustrere hva som forener oss på tvers av alle landegrenser.

Historiefortelling i samtiden
Torgrim Guttormsen diskuterer hvordan vikingtiden blir fordreid og tilpasset samtidens drømmer i sin analyse av minnefeiringstradisjonen forbundet med vikinghelten Harald Hårfagre. Guttormsen viser hvordan Harald Hårfagre som kulturprodukt inngår i iscenesettelser av fortiden på historiske steder, og hvordan vikingtiden som iscenesatt fortelling blir et aktivum for å styrke regionen ut fra kommersiell merkevaretenkning. Artikkelen gir derav et eksempel på hvordan den globale kulturarvsindustrien får et lokalt uttrykk og bidrar med å forme hva som legges vekt på som viktig å forvalte sett ut fra et tilbakeskuende nostalgisk og lokalpatriotisk kulturarvssyn.

Formidling av en bygnings historie
Grete Swensen reiser i sin artikkel spørsmål om hvilke utvelgelsesprosesser som trer i kraft når fengsler blir omdannet til kulturminner. Verdibegrunnelsene for bevaring kan veksle mellom å betrakte eldre fengselsanlegg som vesentlig arkitektur, som markør over rettsstatens utvikling, eller som uttrykk for problematiske perioder i enkeltmenneskers livsløp. Når de tas i bruk i nye sammenhenger – som museer, hoteller eller kulturhus – produseres det nye meningskontekster hvor enkelte elementer fra bygningshistorien trekkes fram på bekostning av andre. De kan da inngå i nye sammenhenger og former som nøytraliserer og ufarliggjør problematiske sider av historien.

Kulturarven lever og skapes hele tiden
Kulturarv er noe som defineres og skapes hele tiden. Det står ikke nødvendigvis i motsetning til synet på kulturminner som en begrenset ressurs som stadig reduseres, forminskes eller avskaller. Men diskusjonen i artiklene viser at det er:

  • Behov for å forstå kulturminneloven i forhold til tiden den ble opprettet.
  • Behov for en kulturarvspolitisk debatt om akademias og kulturminneforvaltningens samfunnsrolle.
  • At folk som arbeider innenfor kulturarvfeltet må ha en økt bevissthet rundt sin egen rolle som leverandører av fortidsfortellinger.

Antologien «Å lage kulturminner» er et resultat av et kulturarv-symposium som ble avholdt i september 2012. Den er del av NIKUs strategiske instituttsatsning med tittel «Kulturminner: politikk, praksis og forhandlinger» (Verdi-SIS), som varer til 2015. Den er publisert på Novus forlag og kan bestilles gjennom forlagets netthandel.

Publisert