oppdrett1_600x450.jpgArbeidsplasser på havet. Lakseoppdrettsanlegg på kysten av British Columbia. Foto: Camilla Brattland. NIKU.

Havbruksindustri og urfolkssamfunn – et bærekraftig forhold?

Fremveksten av en ny stor havbruksnæring langs kysten griper inn i tradisjonelle måter å livnære seg på, og skaper utfordringer for miljømessig og sosial bærekraft. Lokalsamfunn kan trekke lærdom fra hvordan norsk havbruksnæring har opptrådt i forhold til urfolkssamfunn i Canada.

Havbruksnæringen har hatt en formidabel fremvekst i løpet av sin korte historie, og ambisjonene om en fortsatt vekst er betydelige. Regjeringen har som mål at Norge skal være verdens ledende sjømatnasjon, og har nylig annonsert en ny strategi for forskning og utvikling i marin sektor, HAV21, som ble presentert 7. november i år. Her forutsettes det at videre vekst skal skje innenfor en bærekraftig ramme.
 
Dette er et mål de fleste er enige om, og som også ligger til grunn for FAO sine retningslinjer for en bærekraftig havbruksnæring, som innebærer at miljømessige, økonomiske og sosiale dimensjoner må balanseres opp mot hverandre (Fao 1995). For eksempel kan dette bety at et lokalsamfunn får sosial kompensasjon for miljømessige ulemper ved å si ja til oppdrett i sitt nærmiljø. I Norge er det imidlertid, både i offentlig politikk og innen havbruksrelatert forskning, etter vår mening en altfor ensidig vektlegging på miljømessig og økonomisk bærekraft, mens den sosiale dimensjonen av bærekraftbegrepet overses.
 
HAV21- strategien anbefaler riktig nok forskning innenfor rettsvitenskap, arealbruk, og forvaltning innenfor hovedtemaet ‘samfunnsforhold’, men dette er viet liten plass i forhold til forskning på tema som økosystem, kultivering, teknologiutvikling, helse, marked og utdanning. Lite er sagt om hvordan en kan forene økt vekst i havbruksnæringen og samtidig ivareta gode relasjoner eller håndtere konflikter med lokalsamfunnene der virksomheten skal foregå, som er sentrale tema når det gjelder å utvikle strukturer for en sosialt bærekraftig havbruksnæring.
 
Vi mener at sosial bærekraft er vel så viktig som miljømessig bærekraft, og at det på dette området er utfordringer verken nasjonal politikk eller marin forskning har tatt tak i. Særlig når det gjelder forholdet til lokalsamfunn og urfolksrettigheter har fokuset på sosiale relasjoner mellom havbruksnæringen og kystsamfunnene blitt neglisjert.
 
Etablering av lakseanlegg er ofte kontroversielt, og i flere kystkommuner argumenterer politikerne for en oppdrettsfri kystsone med begrunnelse i at ulempene ved næringen ikke kompenseres av fordelene. Om havbruksaktiviteten skal økes ytterligere langs kysten, må det forventes at ikke bare miljømessige utfordringer, men også sosiale utfordringer ved bærekraftig havbruk vil øke i styrke og omfang. Hvilke problemstillinger vil vi møte når det gjelder sosial bærekraft i oppdrettsnæringen i de nærmeste tiårene?
 
Medias bilde av norsk havbruksindustri og forholdet til urfolk
Ved å se til et av de landene der norsk oppdrettsnæring har møtt mest motstand, nemlig Canada, kan en få glimt av hva som kan vente norsk havbruksnæring i framtida. Særlig urfolksstammer i British Columbia har vært aktive i kritikken mot norsk havbruksindustri, noe norske miljøforkjempere selvsagt ikke har latt gå hus forbi. Gjennom media har det de siste årene blitt tegnet et bilde av oppdretterne som miljøverstinger uten respekt for påvirkningen industrien har på miljøet.
 
Her blir både villaks og urfolk slått i hartkorn med hverandre, uten videre refleksjon over at havbruk ikke bare representerer utfordringer for villaksfisket, men også har dyptgripende effekter på lokalsamfunn som kanskje endrer store deler av sin sosiale organisering ved den nye industriens inntog. I Nord-Norge er politikere, elvefiskere, sjølaksefiskere og vanlige folk bekymret for hvilken påvirkning lakseoppdrett har på villaksen. Samtidig representerer havbruk sårt tiltrengte arbeidsplasser for distriktssamfunn med en alarmerende grad av fraflytting. Bekymringen for økt satsing på havbruk, særlig i samiske kystkommuner der tradisjonelt fjordfiske og sjølaksefiske er viktige næringer og symbolsaker for mange, blir imidlertid ikke mindre med nyhetsoppslag om sykdom og lus på oppdrettslaks i Canada og urfolks protester mot industrien.
 
Workshop med urfolksdeltagere og norske lakseoppdrettere
Det konfliktfylte mediebildet var foranledningen til et samarbeid mellom forskere fra Canada og Norge, som resulterte i en internasjonal workshop og en publikasjon (Schreiber og Brattland 2012) om forholdet mellom urfolkssamfunn og lakseindustrien. Workshopen ‘Salmon Voices’ ble arrangert i München 7.-8 oktober 2011 i samarbeid mellom Rachel Carson Center, Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).
 
På workshopen fortalte den profilerte urfolkshøvdingen Bob Chamberlin fra Broughton Archipelago om sine erfaringer med lakseindustrien og myndighetene i British Columbia. ‘Dely, Deny and Distract’ var ordene han valgte for å beskrive hvordan hans folk opplever lakseindustrien. De vil gjerne snakke om respekt for urfolks rettigheter, men likevel holde på med ‘business as usual’. Så langt samsvarte konflikten mellom urfolkssamfunnene og havbruksindustrien med bildet som ble tegnet i media.
 
Jørgen Christiansen fra Marine Harvest, som har matfiskanlegg også i Chamberlins område i Broughton Archipelago, kalte sitt innlegg ‘From Trench Warfare to Dialogue’. Her beskrev han deres erfaringer med urfolk i British Columbia siden oppstarten i 1987. Industrien startet på feil fot, og gikk inn i formalistiske relasjoner med urfolkene uten respekt for tusenårige tradisjoner og rettigheter. Men Marine Harvest forandret sin policy i 2004 med større fokus på økologisk og sosial bærekraftighet. Selskapet driver nå egen forskning på miljøpåvirkning med fokus på å forhindre negative virkninger, også for Bobs folk. Urfolkshøvdingen på sin side var slett ikke sikker på at industrien tar nok hensyn til miljøet rundt dem. I hans område har folk opplevd økt algevekst, at kvaliteten på skjell har forandret seg, samtidig som situasjonen for den lokale Stillehavslaksen er bekymringsfull - økologiske endringer som lakseindustrien ofte får skylda for.
 
Ahousaht Nation fra Vancouver Island bidro til å nyansere bildet ytterligere. Ahousaht Nation har inngått avtale med Mainstream Canada etter en lang prosess med forhandlinger over flere år. På slutten av 1980-tallet var opp mot 90 % av de yrkesaktive i lokalsamfunnet engasjert innenfor den kommersielle fiskeindustrien. Etter at det kommersielle laksefisket knakk sammen og folk måtte finne annet arbeid, har havbruk overtatt for mye av den tidligere fiskeriaktiviteten.
 
David Frank kalte sitt innlegg «From Opposition to Understanding». Han var en av dem som først protesterte mot at lakseoppdretterne skulle få etablere seg på deres territorium. Han tapte i en avstemning om samfunnet skulle gå inn i forhandlinger eller ikke, men ble tilbudt en plass i komiteen som skulle begynne dialogen med Mainstream. Noe av det Ahousaht Nation oppnådde var strenge miljøstandarder for driften på anleggene, drift i samsvar med samfunnets egne regler, og inkludering av deres virkelighetsforståelse og lokale kunnskap i driften.
 
I dag jobber mange av dem som er bosatt i Ahousaht selv på lakseanleggene og industrien betaler for deler av utdanningen og utgifter til tannlegebesøk for ungene. Samfunnet er selv med på å overvåke og bestemme hvordan industrien lokaliserer og driver anleggene innenfor deres territorium. I norsk og samisk sammenheng var disse beskrivelsene av disse ulike sidene av en situasjon som i utgangspunktet virket fastlåst og vanskelig en ny opplevelse. Bob og hans folk opplevde verken miljømessig eller sosial bærekraft i sine relasjoner til havbruksnæringen, mens Ahousaht Nation i større grad visste hva de gikk med på av miljøproblemer og sosiale konsekvenser ved å inngå en avtale med oppdrettsselskapet.
 
Gjennom avtalen kunne samfunnet i større grad selv kontrollere miljøutfordringene i akkurat deres eget nærområde, og de kunne selv kontrollere hvordan avtalen virket inn på sosiale velferdsordninger, arbeidsplasser og om virksomheten var i tråd med deres egne verdier og virkelighetsforståelse.
 
Visepresident i Sametinget, Marianne Balto, som deltok på workshopen og senere i en norsk delegasjon til Canada, understreket viktigheten av felles forskningsprosjekter og internasjonale standarder for industriens opptreden overfor urfolk som tiltak som kunne løse eller forebygge mange gryende konflikter.
 
Sosial bærekraft og framtida til norsk havbruksindustri i nord
Hva kan vi så forvente oss av utfordringer i Finnmark både når det gjelder miljømessige og sosiale utfordringer? Områdene i nord forfordeles i dag ved konsesjonstildelinger, og sammen med pågående klimaendringer og vekstambisjoner må det påregnes at tyngdepunktet for havbruksproduksjonen flyttes stadig lenger nord. Dette vil føre til økte miljøutfordringer – og mest sannsynlig til at konflikter med lokalsamfunn som ikke ønsker oppdrett i sitt nærmiljø eller som ønsker å kontrollere virksomheten i større grad, vil øke. Som i Canada mener vi at mye vil avhenge av hvilke relasjoner havbruksnæringen har med lokalsamfunn og organisasjoner på ulike nivåer og hvordan næringen påvirker den sosiale organiseringen av samfunnene.
 
Dette handler ikke bare om relasjoner direkte mellom industri og lokalsamfunn, men også om hvordan forvaltningen legger til rette for samhandling og innflytelse fra lokalsamfunnene i framtida for å sikre ikke bare miljømessig, men også sosial bærekraft. Hvordan kan vi gå inn i en framtid med økt vekst for havbruksnæringen forberedt på en best mulig måte?
 
Mulighetene lokalsamfunn i Nord-Norge har til å gå i direkte dialog med og forhandle om driften til lakseindustrien, sosiale ordninger og miljømessig kontroll er svært forskjellige fra mulighetene til canadiske urfolksstammer. Villaksefisket i Norge har heller ikke så stor kommersiell betydning som det har på Stillehavskysten. Samtidig er det å forvente at norsk havbruksnæring har lært av erfaringene fra Canada og kanskje har større fokus på sosial bærekraft enn da næringen var i sin spede begynnelse i Norge. Som erfaringene fra Canada viser, er betydningen av at lokalsamfunnene vet så mye som mulig om konsekvensene av havbruk i sitt nærmiljø klart viktig for å dempe konflikter, og bidra til både miljømessig og sosial bærekraft. Uten kunnskap og dialog har lokalsamfunnene liten mulighet for å kontrollere hverken miljøpåvirkning eller sosiale konsekvenser.
 
Nettopp kompetanseheving på lokalt nivå og dialog om hvordan samfunnene ønsker at virksomheten skal drives i deres nærmiljø må være sentralt i framtidige strategier for en sosialt bærekraftig havbruksnæring. Målet må være å lære mer om sosial bærekraft, og dra nytte av erfaringer med havbruk i en internasjonal sammenheng for å skape gode løsninger for samhandling mellom havbruksnæringen og lokalsamfunn. I alle tilfelle er mer kunnskap, og mer deling av kunnskap mellom forskjellige kulturer, stemmer og regimer nødvendig for gjensidig læring og utvikling av gode forhold for både folk og laks i framtida.
 
Referanser:
Fao (1995). Code of conduct for responsible fisheries. Rome, Food and Agriculture Organization of the United Nations. Schreiber, D. og Brattland, C. (2012). Salmon Cultures. Indigenous Peoples and the Aquaculture Industry. Rachel Carson Center, Perspectives 4/2012.

Av Camilla Brattland, forsker ved NIKU Nordområdeavdelingen i Tromsø. Dorothee Schreiber , forsker ved Rachel Carsons Centre. München, Tyskland. Otto Andreassen, forsker ved Nofima i Tromsø. Einar Eythorsson, forsker ved NIKU Nordområdeavdelingen i Tromsø.

Publisert