Leidulf ingressbilde.jpg

Kronikk: Hva bør fredes?

Kulturminner: Hvilken rolle og betydning skal vern av kulturminner ha i det 21. århundre? Kronikken av avdelingsleder og forsker Leidulf Mydland sto på trykk i Aftenposten 16. september:

I løpet av sommeren så vi en rekke artikler og kronikker som kritiserer kulturminneforvaltningen. Det har vært vanskelig å se hva debatten egentlig dreier seg om, men det kan synes som om mange savner en sterk Riksantikvar som freder alle bygninger som personer i lokalsamfunnet måtte mene er bevaringsverdige, og at man er misfornøyd med lokalpolitikere som ikke vedtar bevaring. Saken har således tre aktører; de frivillige kulturminneforkjempere, lokalpolitikere og det offentlige kulturminnevernet, med Riksantikvaren i spissen.

Lokal forankring
Lokalt engasjement, enten det er å finne hos privatpersoner eller frivillige verneorganisasjoner, er svært positivt og en bærebjelke i kulturminnearbeidet. Internasjonale chartrer og konvensjoner, som Norge har ratifisert, peker alle også på viktigheten av frivillig kulturminnevern, lokal forankring og at lokalbefolkningen tas aktivt inn i diskusjonen om hva om er verneverdig og hvordan disse verdiene skal ivaretas. Dette er i bunn og grunn det vi i andre sammenhenger omtaler som medbestemmelse og demokrati, og som vi tar som en selvfølge. Det kan imidlertid synes som om når det kommer til kulturminnefeltet, ønsker mange, herunder Lotte Sandberg og sentrale representanter for Fortidsminneforeningen, at lokaldemokratiske prinsipper og folkestyre ikke skal gjelde.

Andre verdier
Vi tør å overlate våre barns oppvekst og utdannelse, og våre foreldres alderdom og død, til lokale politikere. Men når det kommer til spørsmålet om gamle hus har vi ingen tillit til lokalpolitikerne, og krever at Riksantikvaren og ekspertene skal gripe inn og overstyre de avgjørelser som er tatt lokalt. Mange hevder at man lokalt ikke har tilstrekkelig kunnskap til å ta de riktige valg når det gjelder bevaring av kulturminner. Men nyere forskning på kulturminnefeltet, deriblant fra NIKUs forskere, viser imidlertid at det ofte ikke er kunnskapsmangel i lokalsamfunnet som er problemet, men at den offentlige kulturminneforvaltningen og mange av de frivillige aktørene står for andre verdier enn det som forfektes og verdsettes lokalt. Lokalt synes identitet, opplevelse og verdiskaping å tillegges større vekt enn stil, alder og arkitektoniske verdier, som ofte vektlegges av forvaltningen og mange verneaktivister.

Medbestemmelse og lokaldemokrati innenfor kulturminnearbeid dreier seg ikke om å få lokale politikere til å rette seg etter de etablerte sannheter som kulturminneforvaltningen gjennom 100 år har etablert, men å åpne for nye tilnærminger og et annet syn på hva som er viktig å ta vare på.

Elitistisk
Kulturminnevernet i Norge har vært relativt elitistisk og styrt av en liten gruppe høyt utdannede arkitekter, kunsthistorikere og andre med antikvarisk kompetanse. Det er trist å se at Lotte Sandberg og andre som har uttalt seg om Riksantikvarens manglende handlekraft i så stor grad, og så utilslørt, fremstår som reaksjonære og lite demokratiske i en tid da kulturfeltet ellers er preget av åpenhet og demokratisering. Ønsker man en autoritær Riksantikvar som setter lokalt styre og medbestemmelsesrett til side, og som selv definerer hva som er viktig å ta vare på?

Når dette er sagt, må det bemerkes at det ikke er så overraskende at verneaktivister roper på Riksantikvaren når noe skal vernes. I nøyaktig 100 år har Riksantikvaren gjennom informasjon, forvaltning av kulturminneloven og ved å styre offentlige tilskuddsordninger sørget for at nesten all makt på kulturminnefeltet er samlet hos direktoratet. Når så Riksantikvaren ikke støtter lokale verneinitiativer, blir mange skuffet og føler at Riksantikvaren ikke gjør jobben sin.

Betraktelig flere ansatte
Kulturminnevern i Norge er i stor grad et statlig anliggende. Muligheten for innsigelse mot kommunale planer som ikke tilstrekkelig ivaretar kulturminnehensyn og bruk av kulturminneloven, gir offentlige kulturminnemyndigheter betydelig makt. Mens kulturminnevern for en generasjon siden var en marginal oppgave med få ansatte, er kulturminner i dag satt på dagsordenen til de fleste virksomheter. Antallet personer som til daglig jobber i kulturminneforvaltningen har økt betraktelig. Forventningene som stilles til kulturminneforvaltningen har dermed også økt, forventninger som gir seg utslag i krav om at Riksantikvaren skal frede flere bygninger og mer tilskudd til de som allerede eier et fredet hus, og som sliter med Riksantikvarens krav om hvordan vedlikehold skal utføres.

Både bruk av offentlige midler, og inngrep i privat eiendomsrett (fredning) må imidlertid begrenses til det som allmennheten og politikerne anser som ønskelig, hensiktsmessig og nødvendig. Det store spørsmålet som i dag ikke er løftet opp i diskusjonen, er hva som er hensiktsmessig og nødvendig å frede. Og hvilken rolle og betydning skal vern av kulturminner ha i det 21. århundre?

Kulturminnenes rolle
Vern gjennomføres ikke av hensyn til kulturminnene selv, men fordi kulturminner kan ha en rolle og en betydning for samfunnet i dag og i fremtiden. Da Riksantikvaren ble etablert for nøyaktig 100 år siden, var fortsatt kulturminner et viktig verktøy i etableringen og konsolideringen av den selvstendige norske staten. Få vil hevde dette i dag. Kulturminnenes rolle og betydning har endret seg, men bevisstheten omkring dette og hvordan vi argumenterer har ikke fulgt utviklingen. Når spørsmålet om hvorfor vern reises, har ofte hverken den offentlige kulturminneforvaltningen eller lokale verneforkjempere gode svar for hånden, ikke fordi de ikke finnes, men fordi man så langt ikke har trengt dem. Når vi ikke trenger å overbevise lokal- eller stortingspolitikere om hvorfor vern er viktig, svekkes våre ferdigheter i å argumentere for kulturminnenes betydning.

Autoritær Riksantikvar
Det kulturminnevernet trenger er ikke en sterkere og mer autoritær Riksantikvar, men mer aktivitet i lokalsamfunnet, entusiastiske vernere som med gode argumenter forsøker å overbevise de lokalpolitikerne som i fremtiden bør ha større myndighet i å avgjøre hva som skal vernes. Riksantikvaren og departementet må på den annen side styrke arbeidet med å klarlegge hva som skal være en statlig kulturminnepolitikk, og avgjøre hvilke kulturminner som skal fredes med statlig lovverk og argumentere hvorfor, en avklaring som vil medvirke til å trekke opp grensen mellom lokaldemokrati og viktige statlige oppgaver.

 

Publisert