hoyblokka.jpg

Kronikk: Hva skal vi ta vare på?

Hvis Høyblokken skal erstattes av et nytt bygg, bør det utformes slik at det «siterer» Høyblokken - ikke som en kopi, men som en tydelig henvisning til det som var før.

Kronikken av administerende direktør i NIKU, Carsten Paludan-Müller, sto på trykk i Dagsavisen 4. september, 2012.

Skal Høyblokken i regjeringskvartalet bli stående som et kulturminne over velferdsstatens fremvekst og en manifestasjon mot en terrorists forsøk på å ødelegge? Eller skal den rives og erstattes av et nytt bygg, som bedre svarer på dagens behov og muligheter? Spørsmålet er aktuelt i seg selv, men også aktuelt som illustrasjon på utfordringene med å velge hva som skal bevares som kulturminner og hva som skal vike plassen for nye byggverk.

Da Europas nasjonalstater vokste frem etter den franske revolusjonen, ble ideen om en felles folkelig identitet statenes ideologiske bærebjelke. Kulturminner i form av historiske bygg, slagmarker og arkeologiske monumenter ble knutepunkter i de nasjonale fortellingene om det folkelige fellesskapets historie og egenart. Nasjonale lovverk og myndigheter ble en del av statenes innsats for å identifisere og ta vare på det som skulle regnes blant hver enkelt nasjons kulturminner.

I dag har kulturminnebegrepet blitt mer romslig - så romslig at det iblant kan bli vanskelig å peke på det som ikke også kunne oppfattes som kulturarv. «Mosselukten» har blitt nevnt - mest i spøk, men likevel et bra eksempel på at kulturminner nettopp er noe vi velger fordi de minner oss om vår historie, i dette tilfelle et minne om den en gang så betydningsfulle norske papirindustrien, men også et mer personlig minne om hvordan det en gang luktet der vi bodde.

Eksemplet illustrerer også at prioriteringsoppgaven er stor, når vi skal beslutte hva vi skal ta vare på som del av vår kulturarv, og like viktig hvordan det skal tas vare på.

De byggverkene vi i dag oppfatter som umistelige kulturminner, ble en gang til ut fra noen valg - for eksempel om å rive en eldre bygning som sto på stedet før. Nå vil vi ta vare på den bygningen som ble reist etterpå, fordi våre erindringer nå knytter seg til den eksisterende bygningen og ikke til den som var før.

Vi skaper historien i en fortløpende prosess. Det vi bygger i dag blir historie i morgen. Historien er ikke noe som vi har lagt bak oss, men en prosess som vi er midt i som aktive deltakere. I den prosessen må vi hele tiden holde balansen mellom det å bevare nok som minner oss på hvem vi er og hvor vi kommer fra, og det å gi plass for den historien vi selv skaper når vi bygger nytt.

Diskusjonen om den riktige balansen er krevende. En av utfordringene er å skjelne mellom det som er nasjonale kulturminneinteresser og det som er lokale. Kulturminner engasjerer sterkt fordi de rører ved erindring og identitet samtidig som de kan komme på tvers av sterke utbyggingsinteresser. Kampene rundt saker hvor lokale kulturminneinteresser taper, søkes ofte løftet opp som nasjonale anliggender. Det er det vi ser i sommerens opphetede debatt, hvor Riksantikvaren personlig blir sett på som ansvarlig for problemer som i virkeligheten handler om tre grunnleggende utfordringer:

I dag mangler mange kommuner gode overordnede arealplaner som kan styre utbygging. Nær halvparten av kommunene mangler planer for bevaring av kulturminner- og kulturmiljø. Manglende og mangelfull planlegging er et demokratisk problem. Det svekker innbyggernes mulighet til å ta stilling til hvordan lokalsamfunnet deres skal se ut. Det skaper kortsiktige løsninger med dårlig arkitektur og infrastruktur samt tapte muligheter for stedsutvikling. Tap av kulturminneverdier som kunne ha blitt tatt godt vare på til beste for trivsel og livskvalitet i lokalsamfunnet, blir en del av omkostningen. Med en overordnet arealplan for utbygging av den enkelte kommune følger også muligheten for en overordnet plan for bevaring og vern. Det hadde gitt lokalsamfunnet bedre tid og mulighet til å ta en helhetlig debatt om hva som burde bevares.

• Kulturminnevernere, både de frivillige og de profesjonelle, må bli bedre til å fortelle sine medborgere hvordan kulturminner kan bli et aktiva for stedsutviklingen, der vi bor. Vern av lokale kulturminner står og faller med en god lokal dialog om vern og verdier sett i sammenheng med stedsutvikling.

• Kulturminnevernet nasjonalt må bli tydeligere på hva som er kriterier for vern ut fra henholdsvis nasjonale og lokale interesser. Det må også bli bedre på å nyansere vernetiltakene på måter som tar godt vare på de bærende verdiene i det enkelte kulturminne og samtidig gir rom for utvikling og endring, der hvor det ikke berører bærende verdier. Riktig balanse mellom bevaring og endring er det som sikrer at vi holder kontakten med historien bak oss samtidig som vi gir plass for at historien går videre.

I spørsmålet om Høyblokken er det sterke følelser involvert - ikke bare hos vernere men like fullt hos dem som sliter med traumer etter 22. juli og hos mange andre. Å bestemme hva som skal skje med Høyblokken er ikke bare spørsmål om rivning eller bevaring - historien om det som skjedde til og med 22. juli er for viktig. Hvis Høyblokken skal erstattes av et nytt bygg, bør det utformes slik at det «siterer» Høyblokken - ikke som en kopi, men som en tydelig henvisning til det som var før.

Hvis Høyblokken skal bli stående bør den bearbeides på en måte som ikke bare ivaretar funksjonelle behov, men også henviser til at noe skjedde 22. juli. Noe som vi langsomt begynner å ane rekkevidden av.

Kulturminner er en blanding av materielt og immaterielt. Slik er det også med Høyblokken - den er et byggverk som uttrykker en bestemt tids fremherskende tankeunivers. Den ble siden rammet av en ondskap som er hentet ut av et helt annet tankeunivers. Kulturminner er ikke statiske, men inngår som del av historiens strøm av forandring. De mest interessante kulturminner er de som bærer sporene av historiens strøm.

Den kommende kulturminnemeldingen er en gylden anledning til å løfte den nasjonale debatten opp over person- og enkeltsaksnivå for i stedet å diskutere verdier, virkemidler og muligheter for fremtidens kulturminnevern. Kanskje vi da klarer å se på kulturminner som inspirasjon for å skape nytt?

Publisert