SjohusFlora.JPGEldre sjøhus i Flora kommune, værslitt og preget av tidens tann. Dette er imidlertid et kortvarig bilde, et øyeblikk mellom en lang epoke av drift og vedlikehold etterfulgt av en kort fase av forfall og ruin. Kun ved ny bruk kan disse – og mange andre bygningsgrupper- ivaretas de for fremtiden (Foto L. Mydland 2013)

Kulturminner – Fra statlig hegemoni til lokalt initiativ

I henhold til kulturminneloven er alle spor etter menneskelig aktivitet kulturminner, men kulturminneloven sier ikke noe om hvilke kulturminner som er viktige, hvilke kulturminner vi bør ta vare på og hvilke deler av vår historie som vi kan la gå i glemmeboken. Dette må vi selv avgjøre.

Av Leidulf Mydland, leder bygningsavdelingen, og Kari Larsen, leder by- og landskapsavdelingen. Publisert i Norsk Kulturarvs magasin Kulturarven

Riksantikvaren har ansvar for å sikre kulturminner av nasjonal verdi, og ivareta et representativt utvalg av kulturminner som er viktige i en mangfoldig og inkluderende historiefortelling. I media hører vi ofte at grupper i lokalsamfunnet påkaller Riksantikvaren og håper på fredning og statlig inngripen når gamle hus skal rives. Riksantikvaren vil forhåpentligvis frede det som er av nasjonal verdi, men kan ikke bruke kulturminneloven i alle tilfeller, ikke minst fordi fredning innebærer et betydelig inngrep i privat eiendomsrett men også - og da vel så viktig - at man ikke kan ivareta nasjonens kulturarv via lovhjemler og statlige bestemmelser alene.  Kulturminner og kulturarv er noe vi selv har ansvar for i lokalsamfunn og i kommuner – ikke minst fordi det er vår egen historie og vår egen identitet det handler om.

Statlig kulturminnepolitikk har sikret mange kulturminner, men Riksantikvaren har ikke klart å ivareta de regionale- og lokale variasjoner, særegenhetene og mangfoldet, noe som har resultert i en uniformering av den nasjonale kulturarven. Dette har også Riksrevisjonen påpekt som en svakhet, og utfordret kulturminneforvaltningen til en bredere tenkning omkring kulturarv.  Rikdommen og mangfoldet av regionale og lokale særegenheter og de lokale historier bør derfor løftes frem og sikres, blant annet gjennom det pågående arbeidet med å utarbeide kulturminneplaner i kommunene. Vi er imidlertid litt bekymret for at når man i lokalsamfunnet skal velge ut kulturminner som skal inngå i planene så vil man skjele til nasjonal kulturminnepolitikk og se om man har noen kulturminner som minner om det Riksantikvaren allerede har fredet.

Kulturminnevern i lokalsamfunn og kommuner skal ikke være en blek avskygning av nasjonal kulturminnepolitikk. Vi håper kommunene vil rette oppmerksomhetene mot den delen av kulturarven som er viktig i lokalmiljøet, mot de kulturminner som er en del av kommunens historie og har vært med å gi lokalsamfunnet en egen identitet og de kulturminner som folk i kommunen føler tilhørighet til. Her kan både nevnes næringshistorie, historien knyttet til 2. verdenskrig, optimismen på 1950- og 60-tallet og ikke minst historien knyttet til fellesskapsbygningene, bedehus, forsamlingshus, frilynte ungdomshus, arbeidersamfunnshus, skytterlagshus, idrettsarenaer og hoppbakker. Også skolehusene inngår i denne store gruppen felleskapsbygg – bygninger som i stor grad har vært med å forme oss – og som fortsatt vil forme oss dersom vi tar vare på dem som kulturminner.

Forskning har vist at det er noen kjennetegn ved hvordan man forstår lokale kulturminneverdier. For det første er det ikke en skarp grense mellom materielle og immaterielle kulturminneverdier og det som er nært i tid er ofte er viktigere enn det som er fjernt, noe som innebærer at egen historie blir viktigere enn nasjonens historie. Det er også karakteristisk at det som forstås som lokale kulturminneverdier ofte er knyttet til nåtidige sosiale og kulturelle aktiviteter med mindre vektlegging av arkitektur, stil og design.

Mange av våre kulturminner har gått ut av bruk og står i dag tomme. Uten nytt liv og nytt innhold er det et tidsspørsmål før vi mister denne delen av kulturarven. Vi kan ikke forvente at noen skal holde et gammelt naust, en gammel seter, fjøs eller stabbur vedlike uten at disse bygningene på noen måter brukes til noe – skaper en verdi som igjen kan brukes til drift og vedlikehold. I tillegg til historie og identitet er derfor kulturminner også viktig i et næringsperspektiv. Fra strikte kulturminnefaglige kretser har det vært ytret bekymringer over en instrumentalisering av kulturarven, dvs. at vi skulle ha en praktisk nytte, – enn si tjene penger på denne. Å kreve vern uten å tillate ny bruk er både arrogant og historieløst og reflekterer primært at man ikke ser ivaretakelse av kulturarven i en praktisk virkelighet preget av forfall, vedlikehold og behov for inntekter.

Mens kulturminnevern tidligere i stor grad var et gebet for statlige og fylkeskommunale myndigheter og hegnet om av profesjonelle antikvarer, vil kulturminnevern i fremtiden i stigende grad være et anliggende for kommunene og lokalsamfunnet. Disse tendenser ses blant annet gjennom Riksantikvarens satsninger på kulturminner i kommunen og lokal kompetanseoppbygging. Ut fra et medvirknings- og demokratiperspektiv er dette entydig positivt, men kanskje enda viktigere er det at man gjennom lokalt kulturminnearbeid også kan rette fokus på den lokale historien og på lokal næringsutvikling.

Kulturminner – Fra statlig hegemoni til lokalt initiativ
Kleppa skole i Flekkefjord kommune. Skolehusene vitner om troen på fellesskapet, samfunnsbygging og fremtiden, og er derfor viktige som kulturminner. (Foto L. Mydland 2012)
Kulturminner – Fra statlig hegemoni til lokalt initiativ
Eldre driftsbygning i Eidskog kommune. Uten ny bruk vil det være vanskelig å bevare mange av bygningene knyttet til landbruksdriften. (Foto L. Mydland 2012)
Publisert