Daganlegg kalles de bygningene som ligger ved gruveåpningene. Der er det verksteder, kontor og kullsilo der kull fra gruva ble lastet over i taubanen som fraktet kullet til utskipningshavnen nede ved fjorden.

Opp til daganlegget går det sti, men da gruva var i bruk gikk det også en fjellheis opp som fraktet utstyr og gruvearbeidere opp og ned til hvert eneste skift.

Gruve 2B er et sterkt symbol

Daganlegget i Gruve 2B ligger ruvende og meget synlig i dalsiden av Gruvefjellet, og er et svært viktig kulturminne som viser Longyearbyens nære historie.

Gruva er et sterkt symbol på hva det var som gjorde at Longyearbyen i det hele tatt ble etablert, nemlig kullet.

Store Norske (SNSK) forvalter daganlegget etter avtale med eier, staten ved Nærings- og fiskeridepartementet.

Gjennom årene er det utført vedlikeholdsarbeider, og for to år siden gjorde de en noe større reparasjonsjobb.

Gruve 2B i dårlig forfatning

Men anlegget er omfattende, komplisert og uoversiktlig, og det er fortsatt store deler av trekonstruksjonene som er i dårlig stand.

Det kan også være fare for utglidning og ras fra fjellsiden over. Etter en befaring med NIKU og Multiconsult høsten 2016 så SNSK seg derfor nødt til å forby ferdsel i daganlegget fra høsten 2016.

Dette var blant annet som følge av økt bevissthet rundt sikkerheten i nedlagte gruveanlegg og identifiseringen av enkelte potensielt ustabile elementer i daganlegget.

Daganlegget og taubanerekken ned i dalen og ut til Taubanesentralen er automatisk fredet i henhold til svalbardmiljøloven § 39 a.

Gruveanlegget er mye besøkt av lokalbefolkningen og turismen, og det er et sterkt ønske å kunne holde daganlegget åpent.

Vil åpne gruven for besøkende

NIKU og Multiconsult er derfor nå på feltarbeid ved daganlegget for å analysere tilsatanden og blant annet vurdere om deler av anlegget kan åpnes for besøkende igjen.

Anlegget er bygget med masse treverk og trepæler som er gravd ned i løsmassenr i fjellsiden. fjellet er sterkt utsatt for erosjon og det raser stadig i bakkant av daganlegget.

Det er svært krevende å forvalte teknisk-industrielle kulturminner, og det gir spesielle utfordringer.

De utgjør gjerne store og komplekse anlegg som er sårbare fordi de er i ferd med å forvitre og falle fra hverandre.

De utgjør også en miljørisiko som følge av at miljøfarlig avfall fra produksjonen som har foregått på stedet, siger ut i terrenget.

Risikoen for at mennesker som oppsøker og ferdes i anleggene, kan skade seg, kan også være betydelig.

På den andre siden utgjør disse anleggene en betydelig ressurs hvor stedenes potensial som verdifull kulturarv gir grunnlag for kunnskap og opplevelser for lokalbefokning og besøkende på Svalbard.