Under NIKUs utgravninger i Bispegata i Oslo har det kommet fram en rekke steinruiner og en steinkjeller.

Tidligere antok man at disse var bygget i den siste fasen av gamle Oslos historie, altså fra slutten av 1500-tallet og videre.

Eldre enn anntatt

I løpet av de siste årene har det derimot blitt klart at flere av disse er flere hundre år eldre, og faktisk ble bygget i høymiddelalderen.

– Disse steinbygningene utgjør et uskrevet blad i Norges kulturhistorie, og endrer radikalt bildet av middelalderbyen Oslo, sier arkeolog Håvard Hegdal som er en av prosjektlederne for utgravningen.

Godt bevart steinkjeller

Etter flere måneders arbeid er nå en av disse bygningene avdekket. Arkeologene  kan for første gang siden 1300-tallet komme inn i en fantastisk godt bevart kjeller, med tregulv og stedvis opptil to meter høye bevarte steinvegger.

– Den har to rom med separate døråpninger, der man har kunnet komme ned fra gateplan og inn – det er bevart henglser, terskler og rester av teglsteinsrammer omkring døråpningene, sier Hegdal

Ingen vet ennå hvem bygget tilhørte, men etter alt å dømme må det har vært noen av Oslos mer velstående borgere – kanskje noen i tilknytning til den nærliggende Bispeborgen?

 

Hvorfor kjeller?

Steinkonstruksjonen var en delvis nedgravd kjeller. Dette ser vi ved at det meste av utsiden av veggene ikke har et glatt murliv, slik som på innsiden av veggene. En slik ujevn mur kalles gjerne bakmur, og har ikke vært synlig fra utsiden av bygningen siden den lå under bakken.

– Betegnelsen «kjeller» brukes imidlertid også om rom som stod over bakken, som en nederste etasje, gjerne under en laftet trebygning, jamfør Lagmannsstova på Aga i Hardanger, sier Egil Lindhart Bauer som er prosjektleder for utgravningen

Ordet kjeller stammer fra det latinske cellarium, som betegner et oppbevaringssted for mat. Dette ordet er igjen avledet av cella, som betyr «lite rom», jamfør celare, som betyr «skjule» (se Falk og Torp: etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog).

Arkeologene har flere tydelige gulvlag i steinkjelleren, og dateringen på disse bekrefter at bygningen har vært i bruk i mange århundrer.

– Gulvet vi har avdekket nå, er trolig det eldste, men det kan vi ikke vite helt sikkert før vi har gravd oss ned til mursokkelen, altså overgangen mellom mur og fundament. Det er ingen spor av ildsteder i kjelleretasjen, men det vil ha vært slike i etasjen(e) over, sier Bauer.

Når det gjelder overetasjen(e), kan disse ha vært bygd i tre, men tykkelsen på steinmurene, samt den prominente plasseringen mot Bispeallmenningen og like ved Oslo torg, gjør at arkeologene ser for seg at hele bygningen var bygd i stein – et tydelig tegn på byggherrens rikdom og status.

Hva skjuler seg under tregulvet?

Kjelleren må fjernes av hensyn til den framtidige Follobanen, men steinblokkene fra veggene og vil nummeres og lagres for senere gjenreising.

– Når kjelleren rives vil vi også kunne datere treverket i gulvet, og dermed avsløre mer om byggets historie, sier Hegdal.

Det er også håp om å finne interessante gjenstander som har falt ned mellom gulvplankene, for eksempel mynter.

Analyse av jorda under plankene kan også fortelle om hva bygningen har blitt brukt til, for eksempel om det har vært lagret matvarer der.

Selv om dette unike arkeologiske funnet snart skal fjernes, er den nå dokumentert i alle detaljer og vil snart «gjenreises» digitalt.

Slik håper arkeologene at dette overveldende funnet blir bevart for publikum; både som 3D-modell, slik det ser ut nå, og fysisk, rekonstruert i et museumsrom.

– Det er sjeldent mulig å komme nærmere på fortiden enn det vi har gjort her, inn i selve rommene, avslutter Hegdal.