Konserveringsfaget har fra etterkrigstiden utviklet seg fra å være en ren håndverksutdanning til å bli en akademisk universitetsdisiplin med forankring i naturvitenskap og humaniora. Dette betyr ikke at konserveringsfaglige spørsmål er løsrevet fra samfunnet for øvrig – tvert imot.

Siden begynnelsen av 2000-tallet har konservatorer blitt stadig mer engasjert i å involvere publikum i spørsmål om hva som bør konserveres, og i hvilken grad noe bør restaureres. Derfor har metoder og perspektiver fra samfunnsvitenskapene blitt stadig vanligere å inkorporere i studier av konservatorrollen. En slik tverrfag nysgjerrighet ligger også til grunn for vår pågående studie av hvordan konservatorer reflekterer over sin egen rolle.

Et fag mellom håndverk og akademia

Konservering av kunst og kulturarv er et lite og spesialisert fag. Faget kan læres ved et universitet, men de praktiske ferdighetene kan bare opparbeides gjennom erfaringer med objektene som skal konserveres. Konservatorer har utarbeidet etiske retningslinjer og teoretiske refleksjoner som kan understøtte den daglige konservatorpraksisen, men i mange tilfeller oppstår det likevel en diskrepans mellom teori og praksis. Konservatoren tar de konkrete avgjørelsene på grunnlag av personlige vurderinger, men disse blir ofte ikke gjort eksplisitt i rapportene som medfølger konserveringsoppdraget. Derfor har vi satt i gang et forskningsprosjekt hvor nettopp slike vurderinger blir gjort til gjenstand for analyse.

Les resten av blogginnlegget på kulturminnebloggen hos forskning.no