Spørsmål som dette, stilte forskere fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og forskerkollegaer fra inn- og utland seg på en tverrfaglig workshop i slutten av juni. Samlingen var del av forskningsprosjektet «The self in social spaces». Her undersøker forskerne koblingen mellom det skapende selvet og det skapte selvet i middelalderen.

– Det vi mennesker gjør og skaper sier noe om hvordan vi oppfatter oss selv, og samtidig sier det mye om kulturen rundt oss, sier Stefka Eriksen, forsker ved NIKU og leder av prosjektet.

– Hva er forholdet mellom den enkelte forfatter, skriver eller kunstner og hans eller hennes frihet til å uttrykke seg selv i den kulturelle konteksten? Tanken er at individet alltid er avhengig av den kulturelle sammenhengen vedkommende opererer i, forklarer Eriksen.

Selvet kommer til uttrykk i tingene

En av hovedproblemstillingene i humaniora er nettopp det å forstå forholdet mellom «selvet» og selvets omverden og historie. Deretter gjelder det å forstå hvordan dette forholdet representeres og konseptualiseres i tekster.

– I dette prosjektet vil vi bidra til diskusjonen ved å definere «selvet» som resultat av kognitive prosesser som innebærer selvbevissthet og indre refleksjon, sett i samspill med «selvets» fysiske omverden og sosiokulturelle kontekst, sier Eriksen.

Forskerne bruker blant annet norrøn litteratur og tekster på latin, runeinskripsjoner, lovtekster og det såkalte diplommaterialet (historiske brev og dokumenter) som kilder, men også arkeologiske funn, artefakter og kirkebygninger og kirkekunst. Selve praksisen med å skape noe spiller dessuten inn.

– På teoretisk plan, setter vi i undersøkelsen vår fokus på individets frihet og evne til å ta initiativ til å handle eller å velge i en gitt sosial kontekst. Prosjektet vil dermed bidra med nye perspektiver til diskusjoner av «selvet» i middelalderen og i dag, i Skandinavia og Europa, sier Eriksen.

– For dumt å ikke samarbeide

I arbeidet med prosjektet har forskerne knyttet til seg kollegaer fra flere ulike fagdisipliner som jobber med lignende problemstillinger. Gruppen som møttes i Oslo bestod derfor både av norske og internasjonale forskere med bakgrunn fra kognitiv vitenskap og kommunikasjon, historie, arkeologi, idéhistorie, litteraturvitenskap, kulturstudier og middelalderstudier – for å nevne noen.

Under paraplyen «selvet i sosiale rom», diskuterte deltakerne på workshopen henholdsvis det litterære selvet, det historiske selvet, og det materielle selvet.

Stefka Eriksen var svært fornøyd med å ha samlet denne gruppen spesialister. Hun påpekte fordelen med tverrfaglig diskusjon.

– Når vi har blitt kjent med forskere som arbeider med det samme temaet innen ulike disipliner, ville det være for dumt å ikke samarbeide. Å arbeide sammen på denne måten gir verdifulle og fruktbare diskusjoner, og jeg tror hver enkelt av oss vil se forskningen vår i et nytt lys.

Møtes i teorien

At forskerne tar for seg svært forskjelligartet kildemateriale, ser ikke prosjektlederen som noe hinder for samarbeid:

– Ved å løfte problemstillingene til et teoretisk nivå, har vi mulighet til å møtes og diskutere selv om materialet og disiplinene vi arbeider innenfor er forskjellige, forklarer Eriksen.

Planen er å fortsette arbeidet fra workshopen mot en felles bokutgivelse med forlaget De Gruyter.