– Vi arkeologer må bli flinkere til å ikke bare å gi publikum informasjon om det vi driver med, men til å samarbeide med dem i arkeologien, sier Oldham.

I en ny artikkel i tidsskriftet Public Archaeology argumenterer han for at fagfeltet trenger klare målsetninger for å utnytte potensialet som ligger i å involvere publikum i arkeologi.

– Kulturminner og kulturarv mer generelt er sett som felleskapets eie, så det er naturlig at folk bør få en mer aktiv rolle og engasjere seg i hvordan de er brukt og forvaltet, sier Oldham.

Oldham mener at det er for lett for en del prosjekter å pårope seg suksess når det gjelder hvorvidt man har lyktes med publikumsinvolvering.

– Det er ikke nødvendigvis slik at et prosjekt er bra bare fordi vi som fagfolk sier det. Effekten på både arkeologer og ‘publikum’ må evalueres og kvantifiseres, sier Oldham.

Hva er Public Archaeology?

Public Archaeology mangler en god norsk oversettelse. Begrepet har røtter tilbake til 50-tallet og handlet da mest om at arkeologer må komme seg opp av magasinene og bli flinkere til å formidle arkeologien til publikum.

Med tiden har konseptet blitt strukket til å gjøre kontakten mellom arkeologer og publikum til noe mer enn en overføring av informasjon og mer i retning av samskapning.

– I dag er en samfunnsorientert arkeologi sett på som det etisk mest riktige. Men det er fortsatt store forskjeller på hvordan arkeologer oppfatter hva dette inneholder, sier Oldham

Et Public Archaeology-prosjekt kan på den ene siden være et prosjekt startet av kulturminnemyndighetene, med en intensjon om å involvere publikum gjennom informasjon.

– Men begrepet kan også bli brukt om arkeologiske prosjekter der publikum tar en ledende rolle i prosjektdesignet og -utførelse , sier Oldham.

Denne typen samarbeidsprosjekt har det blitt stadig flere av på verdensbasis. I prosjektet CITiZAN i England deltar for eksempel publikum med å registrere kulturminner langs kysten.

Skatter i mørk jord

I Oldhams artikkel får vi innsyn i hvordan ulike arkeologer stiller seg til publikumsinvolvering. Gjennom en mikrostudie undersøker han holdningene til seks av arkeologene som deltok i prosjektet «Skatter i mørk jord». Dette er et av få norske prosjekter der publikum har blitt invitert inn i arbeidet.

I dette prosjektet, som fikk økonomisk støtte av Sparebankstiftelsen, fikk nærmere 900 skoleelever delta i arkeologiske utgravninger på NIKUs utgravning i Gamlebyen.

Et av spørsmålene han stilte arkeologene som deltok i prosjektet som veiledere var: «Bør arkeologer og publikum samarbeide for å skape entusiasme for kulturminner?»

Alle arkeologene svarte ja på dette spørsmålet. Likevel var mange uenige i hvordan dette bør foregå.

– Svarene antyder at det er akseptert at publikum skal få delta mer, men det er stor usikkerhet og uenighet over hvor mye kontroll publikum skal få, sier Oldham.

Oldham håper at denne lille studien kan bidra til å måle effektene av Public Archaeology etter hvert som fagfeltet modnes og utvikler seg.

– Jeg tror at det ligger et stort potensial i et samarbeid mellom arkeologer, kulturminnemyndigheter og publikum, men vi må vite mer om de faktiske effektene, sier Oldham.

Referanser:

Oldham, M. (2018) Bridging the Gap: Classification, Theory and Practice in Public Archaeology. Public Archaeology 16(3-4): 1-16. DOI: 10.1080/14655187.2017.1499398

Blogginnlegg: https://arkeologibloggen.niku.no/public-archaeology-engaging-involving-inspiring-and-evolving/