Hvitmalt sørlandsidyll – og fargerike bakgårder
Kystbyer med rekke på rekke av hvitmalte hus gir momentant assosiasjoner til sol og sommer. Men ofte er hvitmalingen det man ser fra sjøsiden, mens bakgårdene har en helt annen fargepalett. Hvorfor er det sånn? Dette har NIKU-konservator Nina Kjølsen Jernæs nylig snakket med Aust-Agder Blad om.
Nina Kjølsen Jernæs er konservator hos NIKU, og jobber blant annet med kartlegging av fargebruk på historiske bygg på Sørlandet. I et intervju med Aust-Agder Blad forteller hun hvordan det bak den hvitmalte sørlandsidyllen skjuler seg et mangfold av farger, samt et grunnlag for å forstå hvordan fargesetting både handler om fornuft, klasse og mote.
Male for å bevare
For å begynne med det grunnleggende – å male er noe man gjør for å ta vare på huset. Derimot er malingen også en kostnad, noe som gjør at mange huseiere har måtte prioritere hva som skal males, forteller Kjølsen Jernæs i intervjuet med Aust-Agder Blad.
– Et malingsstrøk beskytter treverket mot klimatiske påkjenninger og nedbryting. Siden husmaling alltid har vært en utgift for huseieren, kan man se at tidligere var de viktigste husene malt. Sjøboder og uthus kunne gjerne stå umalt.
Fram til år 1700 var hus som regel ikke malt. Det var først når man begynte å legge panel på tømmerhusene at maling også ble vanlig.
Hvitmaling for de rike
Da farger på hus ble introdusert ble malingen laget ved bruk av lett tilgjengelige pigmenter fra jord og tran, eller komposisjonsmaling laget av hvetemel og klister. Disse var billige og lette å produsere. All inspirasjon hentes utenfra i Europa, og utover 1700-tallet blir det panelte hvite hus og imitasjoner av andre materialer som mur og stein på de mest eksklusive husene.
– De hvite fasadene vi er vant til å se langs sørlandskysten, var mote og en måte å vise fram økonomi og sosial status. Pigmentet blyhvitt som da ble brukt er et dyrt pigment med gode egenskaper.
Kjølsen Jernæs forteller at blyhvitt var giftig og sterkt nok til å drepe blant annet sopp som kom av fuktskader. Blyhvitt ble senere erstattet av blant annet sinkhvitt, som var en billigere variant. Den ble også etter hvert forbudt å bruke blyhvitt fordi den var giftig.
– Men siden hvitt var så dyrt, prioriterte mange å kun male de fasadene som var synlig utenfra hvitt. Inne i gårdsrom malte man gjerne med de billigere jordfargene.
Denne todelte fargesettingen hadde også en estetiske og arkitektonisk verdi, og farger ble brukt bevisst for å fremheve eller dempe, utvide eller retusjere. Dette sees gjerne med kontraster i mørkere farger på belistning og utskjæringer. Her finnes også geografiske forskjeller, og det kan nevnes at i Tvedestrand går grønne detaljer på hvitt hus ofte igjen.
Historisk fargesetting i dag
I dag er det så å si ingen prisforskjell på maling i ulike farger, men en del sørlandshus har fremdeles den todelte fargesettingen bevart. Andre kan man ved hjelp av fargeundersøkelser finne fram til at en gang har hatt det. I intervjuet med Aust-Agder Blad trekker Kjølsen Jernæs fram hvordan historisk fargesetting er en metode for å ivareta historien
– Dette er en viktig del av kulturhistorien vår, og jeg håper huseiere fortsetter å male husene sine i to farger dersom dette tidligere er gjort, slik at dette ikke går i glemmeboken. Selv om det ikke har så mye å si for dagens huseieres utgifter, så er informasjon om økonomien knyttet til valg av husmaling en del av samfunnsminnet vårt, sier Nina Kjølsen Jernæs.