Urfolk i Norge og Canada opplever et konstant press fra oppdrettere
Havbruksnæringas vekst i Norge og internasjonalt har aktualisert spørsmål om urfolks råderett over sine tradisjonelle bruksområder i sjøen. Urfolk i Norge og Canada har benyttet ulike strategier overfor myndigheter og oppdrettselskap for å øve innflytelse på industriens disponering og bruk av havområder.
Denne saken var først publisert på forskning.no 30. november 2019
Havbruksnæringens vekst i Norge og internasjonalt har aktualisert spørsmål om urfolks råderett over sine tradisjonelle bruksområder i sjøen.
Urfolk i Norge og Canada har benyttet ulike strategier overfor myndigheter og oppdrettsselskaper for å øve innflytelse på oppdrettsindustriens disponering og bruk av havområder.
Flere av områdene som lakseoppdrettsnæringa har tatt i bruk eller er interessert i å ta i bruk, både langs kysten i Norge og i Canada, er tradisjonelle bruksområder for urfolk.
I boka The Rights of Indigenous Peoples in Marine Areas skriver forskere om hvordan urfolk fratas råderetten over sjøområder de tradisjonelt har brukt.
Einar Eythórsson fra NIKUs nordområdeavdeling har sammen med Else Grete Broderstad, Camilla Brattland og Dorothee Schreiber skrevet et kapittel: Governance of Marine Space: Interactions between the Salmon Aquaculture Industry and Indigenous Peoples in Norway and Canada.
Konstant press
Forskerne har undersøkt medvirkning, konflikter og konfliktløsning i møtet mellom havbruksnæringen og urfolk: sjøsamer i Norge og First Nations i British Colombia, Canada.
Arbeidet er en del av forskningsprosjektet TriArc. Det handler om samspillet mellom urfolk, myndigheter og industri i arktiske områder.
– Konklusjonen er at urfolk i begge land opplever et konstant press på å gi fra seg sjøområder, samtidig som det finnes få etablerte rettsregler og fremgangsmåter for beskyttelse av områdene eller kompensasjon for tap av bruksområder på sjøen, sier Eythórsson.
TriArc (The Arctic governance triangle: government, Indigenous peoples and industry in change) er et forskningsprosjekt som studerer hvordan store utbygginger knyttet til mineralutvikling, kraftutbygging og akvakultur utfordrer tradisjonell ressursforvaltning.
Prosjektet ledes av UiT – Norges arktiske universitet.
Sametinget har innsigelsesrett
I Norge utpekes mulige områder for oppdrett i de kommunale eller interkommunale kystsoneplanene.
Under høringsfasen kan ulike interessenter, deriblant samiske organisasjoner, samt bygdelag og fiskarlag i sjøsamiske områder, gi innspill i planprosessen.
– Sametinget har mulighet til å reise innsigelser til planene, etter en endring i plan- og bygningsloven fra 2008. Så langt har Sametinget benyttet denne muligheten i noen få tilfeller. Ved innsigelse er kommunene forpliktet til å gå i dialog med Sametinget og involverte samiske grupper, for å finne fram til en løsning som ikke går på bekostning av samiske rettigheter, sier Eythórsson.
Urfolk i Canada forhandler direkte med oppdrettsselskaper
Canada har anerkjent at urfolks territoriale rettigheter i British Colombia kan omfatte sjø, men staten har vist en passiv holdning til å forsvare rettighetene i møte med industrien.
Canada har ikke innført kystsoneplaner. Beslutninger om tildeling av oppdrettsområder blir tatt uten at urfolkene har mulighet til å uttale seg i planprosessen.
Eythórsson sier at utfallet er at noen av de canadiske First Nations forhandler direkte med oppdrettsselskapene.
– Vi ser to tydelige retninger i Canada. Enkelte First Nations inngår taushetsbelagte avtaler direkte med oppdrettsselskapene, mens andre går til konfrontasjoner med selskapene, for eksempel i form av okkupasjon av oppdrettsanlegg.
De gruppene som inngår avtaler med selskapene, gjør ofte dette fordi inntektsmulighetene deres er få og fordi selskapene bidrar med etterlengtet infrastruktur og arbeidsplasser.
– Såkalte «Impact-Benfit Agreements» mellom oppdrettsselskap og urfolksgrupper innebærer ofte en form for godtgjørelse mot at de forplikter seg til å avstå fra protester eller søksmål mot selskapene.
Detaljene i avtalene er unntatt offentlighet, og sikrer dermed ikke likebehandling av ulike grupper. Oppdrettsselskapene er upopulære i British Colombia, og at de inngår avtaler med urfolk, er med på å bygge opp deres legitimitet og omdømme, skriver Eythórsson.
Lik utfordring, ulik rettslig status
Likheten mellom Canada og Norge handler ikke bare om at urfolk i begge landene møter samme press fra oppdrettsnæringen.
Oppdretterne det er snakk om er i både Norge og Canada internasjonale selskaper med norsk bakgrunn, som MOWI og Cermaq.
Selskapene opererer i begge land, men altså i ulike juridiske og politiske omgivelser. Både motstandsgrupper og brede lag av offentligheten i Canada oppfatter imidlertid selskapene som norske, og har blant annet tatt kontakt med Kongen for å få en slutt på det de kaller for «den norske okkupasjonen av urfolks sjøområder».
– Rettslig status og forvaltningspraksis på feltet er ulik i Norge og Canada. Resultatet er at urfolkene i de to land har valgt ulike strategier for å hevde rettigheter, påvirke beslutninger og fremme krav om kompensasjon, avslutter Einar Eythórsson.
Referanse:
Einar Eythórsson mfl.: Governance of Marine Space. Interactions between the Salmon Aquaculture Industry and Indigenous Peoples in Norway and Canada. (Sammendrag av artikkel i vitenskapelig bok): The Rights of Indigenous Peoples in Marine Areas. Hart Publishing 2019. DOI: 10.5040/9781509928675.ch-016