Byen, som trolig vokste fram i løpet av vikingtiden, var et betydelig handelssted i middelalderen, og lå kun få kilometer fra dagens Ålesund. Men på 1500-tallet forsvant byen, og vi vet fremdeles lite om stedet som må ha vært en av norskekystens viktige knutepunkter.

Borgundkaupang-prosjektet er derimot ikke en tradisjonell arkeologisk utgravning. Det er et forskningsprosjekt hvor arkeologer, geologer, osteologer, historikere, filologer, kunsthistorikere og håndverkere ser med et nytt blikk på arkeologiske funn, notater, fotografi og opptegninger fra en utgravning som ble gjort over en årrekke fra midten av 1950-tallet og frem.

Prosjektet, som ledes av professor Gitte Hansen ved Universitetet i Bergen, har finansiering fra Norges forskningsråds FRIPRO-midler, og i tillegg bidrar en rekke norske og internasjonale forsknings- og formidlingsinstitusjoner med ressurser i form av arbeidstid. Fra NIKU deltar osteoarkeolog Katharina Lorvik, som skal fordype seg i gravfunnene fra den glemte middelalderbyen.

– På 1950- og 60-tallet ledet arkeologen Asbjørn Herteig omfattende arkeologiske undersøkelser av området, og det er disse funnene vi skal gå gjennom på nytt. Herteig og arkeologene han jobbet sammen med samlet inn og klassifiserte bygningsrester, tekstiler, keramikk, dyrebein og mye mer i løpet av tjue sesonger. Mye av materialet har derimot aldri blitt gått grundig gjennom, forteller Lorvik.

Herteig var en av 1900-tallets mest fremtredende middelalderarkeologer, og arbeidet i samme periode med utgravningen av Bryggen i Bergen.

Skal undersøke graver uten å ha et eneste skjelett

På Borgundkaupangen fant Herteig to ulike gravplasser, og det er dette materialet herfra Katharina Lorvik skal tolke med dagens blikk.

Den ene var en kirkegård tilknytta ruinen av Margaretakirken, hvor det er registert 70-80 graver eller funn fra graver. Den andre gravplassen var tydelig også en kristen gravplass, men det er uvisst hvilken kirke den kan ha tilhørt. Her fant man om lag 300 graver, tett-i-tett, og alle sammen øst-vest-vendt.

Øst-vest-vendte graver er et typiske trekk ved kristne gravplasser, hvor man ble begravet slik at de døde kunne reise seg mot Kristus når han kom i øst på dommedag. Et myntfunn på denne gravplassen tyder på at den kanskje kan være fra så tidlig som 1000-tallet.

– Det som blir ekstra spennende med akkurat denne delen av prosjektet, er at det ser ut til at det faktisk ikke er et eneste skjelett bevart fra den gravplassen. I tolkningen av materialet må jeg basere meg på tegninger, andre gjenstandsfunn tilknytta gravplassene, fotografier og arkeologenes dagboksnotater, sier Lorvik.

Lorvik skal samle og systematisere alt som finnes av informasjon om gravene, om plassering, utforming og innhold. Det skal gjøres osteologiske analyser av det som finnes bevart av skjelettene. Det hun ønsker å få svar på er når de kristne gravplassene var i bruk, hvordan de var brukt og hvem som var gravlagt i Borgund.

– Jeg håper å kunne finne ut om det var både menn, kvinner og barn gravlagt her, hvordan livskvaliteten deres var, og om det er noen særtrekk i materialet som sier noe om Borgund som samfunn og by?

Hun legger til at det blir ekstra spennende er det å finne ut om det er variasjon over tid, likhetstrekk med andre gravplasser fra samme tidsperiode, eller om de finner noe som er helt særegent for dette stedet.

– Vi ønsker å forstå mer av livene til de menneskene som oppholdt seg og ble gravlagt på Borgund, og hvordan de behandlet sine døde. At prosjektet er tverrvitenskapelig gir nye muligheter for å se denne kunnskapen i en større sammenheng-

Gir forståelse for hvordan arkeologien har endret seg

– Noe som er unikt med Herteigs utgravninger er hvordan han brydde seg om både detaljer og funnkontekst. Få andre var opptatt av å se helhetsbildet på samme måte som han på den tiden, sier Lorvik.

Likevel er det tydelig at arkeologien har endret seg mye siden 50- og 60-tallet, og metodene for både undersøkelse og bevaring av materialet er har et helt annet nivå i dag.

– Det er stadig utvikling i osteoarkeologiske metoder og teknikker, og dagens naturvitenskapelige metoder kan gi svar på et høyt detaljnivå. For eksempel vil radiokarbon-analyser kunne gi sikrere dateringsholdepunkt, og molekylærbiologiske analyser og analyser av ulike isotoper vil kunne identifisere opphavssted for råstoff som ull brukt i tekstiler, eller si noe om hvordan menneskene selv har forflyttet seg, om kosthold og forekomst av sykdom.

I tillegg gir digitalisering av funn, kontekstopplysninger, tegninger og kart mulighet til å forenkle systematiseringen, og tolke store mengder data. Alt dette gjør at forskerne kan få øye på nye sammenhenger i materialet.

Gjennomgangen av et materiale på premisset av hva fortidens arkeologer har ansett som verdifullt, mener Lorvik også gir et nytt perspektiv på hvordan dagens arkeologer jobber.

– Man blir jo litt ydmyk av å få jobbe med uerstattelige kulturminner, og vite at de valgene jeg tar i dag, preger hva framtidens arkeologer har tilgjengelig. Vi vet aldri hvilke metoder som utvikles og hvilken verdi noe kan få i framtida, avslutter hun.

Les mer om Borgundkaupang-prosjektet på Universitetet i Bergens hjemmesider.