Naust og sjøhus spesielt utsatt for tap og forfall
Riksantikvaren følger tapsutviklingen for eldre og verneverdige bygninger i miljøovervåkingsprogrammet «Status for verneverdige kulturminner i utvalgte kommuner». Etter 20 år med feltkontroll ser det ut til at sjøhus og naust er spesielt utsatt, konkluderer NIKUs Åse Dammann.
Dette er en kortversjon av tekst som stod på trykk i Tidsskriftet Kysten 4/2020.
I år 2000 startet Riksantikvaren med jevnlig kontrollregistrering av et stort antall eldre bygninger i 18 utvalgte kommuner i miljøovervåkingsprogrammet «Gamle hus da og nå». Formålet med overvåkingsprogrammet var å følge bygningstap, forfall og endringer over tid.
Spørsmålene man ønsket svar på var blant annet: Hvor raskt forsvinner den eldre bygningsarven? Hvilke bygningstyper og geografiske områder er spesielt utsatt? Hva er tapsårsakene, og hva er suksessfaktorene for bygningsbevaringen?
Ved utgangen av 2019 var det gjennomført fire omganger med feltkontroll av eldre bygninger i 10 kontrollkommuner, med fem år mellom hver kontrollregistrering. Resultatet av datainnsamlingen viser at tapstakten for sjøhus og naust hadde økt ved siste kontrollregistrering.
Bygninger i Flora, Saltdal, Samnanger, Sandnes og Tromsø
Undersøkelsesgrunnlaget i år 2000 omfattet 368 sjøhus og naust. Bygningene var fordelt på de fem kystkommunene i overvåkingsprogrammet: Flora, Saltdal, Samnanger, Sandnes og Tromsø. Definisjonen av sjøhus og naust i undersøkelsen er basert på standardiserte bygningskategorier i SEFRAK-registeret.
Sjøhus er som oftest større bygninger, oppført i tilknytning til bryggeanlegg, gjerne med mer enn én etasje, og med gavl, dører og heiseanordning mot sjøsiden.
Naustene er enkle, ettroms sjøbuer uten gulv, oppført på bakken et stykke over flomålet, og med en stor dør i gavlveggen mot sjøen. Mens naustene hovedsakelig er bygd for oppbevaring av båt og fiskeredskap, har sjøhusene gjerne hatt flere funksjoner, slik som fiskemottak, varelager og handel.
Tapsutvikling, endringer og forfall
Resultatet av datainnsamlingen viser at mens de øvrige undersøkte bygningstypene: boliger, bygårder, driftsbygninger, mindre uthus og utmarkshus stort sett har hatt synkende eller stabile tapstall, har det vært økt tap av sjøhus og naust. Ved siste kontrollregistrering (2015-2019) hadde tapsandelen for sjøhus og naust økt til 7 %, fra en tapsandel på 4 % ved andre og tredje kontrollregistrering (2005-2009 og 2010-2014). Resultatet av datainnsamlingen viser også at relativt få av de gjenstående sjøhusene og naustene er endret (38 %), sammenlignet med de øvrige bygningstypene, og ingen av dem hadde store volumendringer. 18 % av de undersøkte sjøhusene og naustene var preget av forfall.
| BYGNINGSTYPE | UNDERSØKT | TAP 1. OMDREV | TAP 2. OMDREV | TAP 3. OMDREV | TAP 4. OMDREV | AKKUMULERT TAP |
| Bolig/våningshus | 2 799 | 13 % | 4 % | 4 % | 3 % | 23 % |
| Bygård | 140 | 10 % | 1 % | 3 % | 2 % | 15 % |
| Driftsbygning | 1 003 | 26 % | 6 % | 6 % | 5 % | 38 % |
| Mindre uthus | 2 102 | 19 % | 5 % | 5 % | 5 % | 30 % |
| Seter/utmarkshus | 789 | 16 % | 7 % | 6 % | 4 % | 30 % |
| Sjøhus/naust | 368 | 15 % | 4 % | 4 % | 7 % | 28 % |
| Øvrige hustyper | 257 | 18 % | 2 % | 4 % | 4 % | 27 % |
| TOTALT | 7 458 | 17 % | 5 % | 4 % | 4 % | 28 % |
Tabellen over viser tapsandel for alle de undersøkte bygningskategoriene, registrert i 1. omdrev (2000-2004), 2. omdrev (2005-2009), 3. omdrev (2010-2014) og 4. omdrev (2015-2019). Den høye tapsprosenten i 1. omdrev skyldes at det gikk lang tid fra den opprinnelige SEFRAK-registreringen (1975-1995) til første kontrollregistrering (2000-2004).
| BYGNINGSTYPE | GJENSTÅENDE | A-ENDRET | B-ENDRET | C-ENDRET | ENDRET SAMLET | TRUET AV FORFALL |
| Bolig/våningshus | 2 162 | 5 % | 29 % | 32 % | 66 % | 9 % |
| Bygård | 119 | 2 % | 20 % | 61 % | 82 % | – |
| Driftsbygning | 626 | 5 % | 19 % | 24 % | 47 % | 26 % |
| Mindre uthus | 1 479 | 1 % | 6 % | 29 % | 36 % | 17 % |
| Seter/utmarkshus | 553 | 2 % | 9 % | 25 % | 37 % | 25 % |
| Sjøhus/naust | 266 | – | 5 % | 33 % | 38 % | 18 % |
| Øvrige hustyper | 188 | 3 % | 14 % | 40 % | 58 % | 9 % |
| TOTALT | 5 393 | 3 % | 18 % | 31 % | 51 % | 15 % |
Tabellen viser hvor stor andel av bygningene i de ulike bygningskategoriene som er endret eller truet av forfall. A-endring tilsvarer stor volumendring, B-endring er en mindre volumendring, mens C-endring er overflateendringer, for eksempel ved utskifting av ytre bygningselementer, som panel, takbelegg, vinduer og listverk.
Sjøhus og naust før og nå
Tap og forfall av sjøhus og naust må sees i sammenheng med nedgangen i antall sysselsatte i primærnæringene. Mange av de undersøkte sjøhusene og naustene har tidligere inngått i yrkesmessige sammenhenger som har opphørt.
Samtidig er kommunikasjonslinjene i landskapet endret fra sjø til land. Tidligere var båten og sjøveien, langs hele kysten, den viktigste kontakten med omverden, og naustene og sjøhusene ble plassert med kortest mulig vei til fjæra fra bolig og gårdstun. Etter at vei og bil har overtatt for hav og båt, ser man ofte at den naturlige sammenhengen mellom naust og bolig er avskåret av sterkt trafikkerte hovedveier langs sjøkanten. Disse forholdene er med på å påvirke bruken av sjøhus og naust i retning av funksjonstømming.
I tillegg er det klart at sjøhus og naust, på grunn av beliggenheten, er spesielt utsatt for klimamessig slitasje. Er det mulig å motvirke forfallet og snu tapstakten?
Endring og autentisitet
I forbindelse med feltarbeidet har vi sett mange velholdte sjøhus og naust og gode eksempler på at funksjonsendring, for eksempel til fritidsbruk, har bremset opp for tap og forfall. Flere steder har vi registrert fint istandsatte, eldre sjøhus i tilknytning til ferieboliger, og noen steder er det tydelig at sjøhusene delvis har fått bofunksjon.
For gamle hus kan bruksendringer medføre bygningsendringer som forringer kulturminneverdien. Samtidig tyder resultatet av undersøkelsen på at alternativet til bruks- og bygningsendringer kan føre til økt forfall og tap.
I fremtidig kulturminneforvaltning kan det være et riktig valg å gi større mulighet for bygningsendringer og bruksendringer, særlig der hvor det er sannsynlig at alternativet er funksjonstømming og forfall. Samtidig er det viktig å tilstrebe at bygningsendringene ivaretar verneverdier, og at kulturminneforvaltningen innarbeider god praksis i den lokale byggesaksbehandlingen for hvilke typer og grader av bygningsendringer som kan anbefales, for å sikre at verneverdiene ivaretas.