Forsker og arkeolog Anders Hesjedal ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) sin nordområdeavdeling har sett på hvordan Finland, Danmark og Norge har forholdt seg til materielle kulturminner fra andre verdenskrig.

Dette presenterte han på NIKUs forskningsuke i november 2020.

– Okkupasjonstiden har jo tradisjonelt vært historikerens domene, men når arkeologene kommer inn så blir materiell kultur et viktig inngangspunkt for å studere perioden, sier Hesjedal.

NB! Sterke bilder nederst i denne saken.

Industriell arkeologi på «steroider»

Konfliktarkeologi kan sies å være en slags industriell arkeologi på «steroider».  Det forklarer Hesjedal med at krigens kulturminner blir ofte sett på som uregjerlig og problematisk.

– Det er ofte knyttet sterke følelser til denne typen kulturminner. Publikum har gjerne eierskap til det som har skjedd og er også ofte etterlatte etter konflikten. De er ofte knyttet direkte til liv og død-situasjoner.

Han mener at disse temaene ofte er politiserte og ideologiserte og at de sjelden får lov å være med i det en kan kalle kulturminnefamilien.

For å forstå dette nærmere har Hesjedal sett på hvordan kultuarvsforskere har dokumentert materiell kultur fra andre verdenskrig i tre ulike områder i Norden. Områdene som er undersøkt ligger i Enotekio/Vuotso i Finland, Vest-Jylland i Danmark og Nord-Troms i Norge.

1945 = År 0?

Og det er spesielt tiden fra 1945 og fremover som interesserer Hesjedal.

– 1945 blir på mange måter et slags år 0. Fra da skal krigen bearbeides, og det skal etableres en felles historie.

– Samtidig skal det fordeles skyld, en skal bearbeide skam, moralen skal gjenopprettes i en slags gjenreisning av nasjonen, sier Hesjedal.

I Finland legges søkelyset på vinterkrigen (1939-1940) og motstanden mot Sovjet, mens det som er kalt fortsettelseskrigen (1941-1944) der finske styrker samarbeidet med Tyskland spilles ned.

I Danmark fokuseres det på den kollektive motstanden, mens en underkommuniserer samarbeidet mellom danske og tyske myndigheter.

Også i Norge underkommuniserer en samarbeidet med tyske interesser, og i tillegg skrives de sovjetiske krigsfangene aldri inn i norsk krigs- og okkupasjonshistorie.

Og det er Danmark og Norges etterkrigstid vi skal se litt nærmere på her.

Bunkerne i Vest-Jylland: Fra skampletter til kulturarv

I Vest-Jylland er står det i 1945 igjen en rekke bunkerser fra okkupasjonsmakten. Rett etter krigen ribber de allierte bunkerne for verdi og gir utrykk for at de bør destrueres.

Men dette har ikke Danmark råd til og det ender opp med at alle åpninger tettes i tillegg til at bygningsmassen dekkes til med jord. De skal ikke synes.

– I sin ph.d avhandling viser kulturarvsforskeren Chrestina Dahl at dette skjer fordi bunkerne er ekstremt synlige bevis for samarbeidet mellom danske og tyske myndigheter. Hun viser hvordan bunkerne opponerer mot den kollektive historien en forsøker å skrive etter krigen, sier Hesjedal.

Dahl viser at det rett etter krigen var en lokal «hemmelig» interesse for bunkere, men mange av de som var interesserte var redde for å bli assosiert med nazismen.

Likevel, etter hvert dukker bunkerne opp når jord og sand eroderer. Interessen dukker for alvor opp igjen og på 70-tallet og etter hvert etableres det bunkermuseer som formidler hva som skjedde under krigen til et bredt publikum.

I tiden etterpå blir mange av bunkerne også gjenstand for interesse fra kunstnere og publikum generelt.

– I løpet av de 75 årene siden krigen går altså disse bunkerne gjennom ulike transformasjoner som spenner fra at ingen vil ha noe med dem å gjøre til at de blir en viktig del av vestkysten av Danmark, sier Hesjedal.

Nord-Troms og operasjon asfalt

I Nord-Troms ligger det fortsatt mye materiell igjen etter 1945. Det er lokal interesse, men for storsamfunnet var det uinteressant og se på dette som kulturminner.

Men det er det som har blitt kalt Operasjon Asfalt som ifølge Hesjedal er talende for hvordan nasjonen så på denne perioden.

Operasjon Asfalt gikk ut på å flytte alle krigsgraver med sovjetrussiske krigsfanger til en sentral internasjonal krigskirkegård på Tjøtta.

– Her ble levninger av russiske krigsfanger spadd opp og transportert i asfaltsekker i det som kan sees på som en systematisk ødeleggelse av minnesmerker som de sovjetiske krigsfanger som de selv har satt opp for å hedre sine ofre.

Blant annet ble et monument på Bjørnefjellet sprengt. Den lå ved en krigsfangeleir for sovjetiske soldater som jobbet med å bygge Nordlandsbanen.

Krigens kulturminner har vært lite interessant for kulturminneforvaltningen

Hesjedal ser noen klare fellestrekk fra erfaringene med materiell kulturarv i Vest-Jylland og i Nord-Troms etter krigen.

– Fra å være en ressursbank rett etter krigen ser vi at mye blir sett på som søppel. Det var også skambelagt og ble raskt politisert.

– Dette kan sees på som kulturarv som ikke gjør slik som vi vil at kulturarv skal gjøre, sier Hesjedal.

Det har også, ifølge Hesjedal, vært lite interessant for kulturminneforvaltningen. Det som ikke kunne brukes skulle brennes eller glemmes.

– Det var ingen som rett etter konflikten tenkte at dette kunne invitere til å bli betraktet som kulturminner og knapt nok som kulturarv. Og det sier jo noe om at vi mer eller mindre har en klar ide om hva kulturminner skal være og hva de ikke skal være, sier Hesjedal som håper konfliktarkeologi får en større plass i forskningen rundt andre verdenskrig.

Kilde:

Nasjonal historie, kollektiv identitet og materiell kultur: Krigens kulturminner fra 1945 til i dag, erfaringer fra Danmark, Finland og Norge. Foredrag av Anders Hesjedal, 25. november 2020, NIKUs forskningsuke. https://www.youtube.com/watch?v=ROqNSP1NQ6c