I Seyðisfjörður har det bodd mennesker siden sent 800-tall, og både gårdsdrift og sildefiske har preget tettstedet. To gårdshauger graves ut for å sikre de arkeologiske kulturminnene i området før det etableres skjermvoller mot snøskred.

– En gårdshaug er bygd opp av rester etter hus fra ulike perioder tilbake i tid. Husmasser, hovedsakelig torv blandet med husdyrmøkk og søppel, har gjennom årene blitt til en stor haug, hvor dagens gård eller den siste gården ligger på toppen, forteller Knut Paasche, som sammen med Dag-Øyvind Engtrø Solem jobber med utgravningen på Island i sommer.

Denne type gårdshauger er vanlig på Island, men i Norge finner vi også mange av de  i Nord-Norge, hvor det er flere hundre av dem.

Bidrar med teknologisk spisskompetanse

Det er det islandske firmaet Antikva som leder arbeidet, og NIKU bistår med teknologiske spisskompetanse på arkeologisk dokumentasjon. Totalt er det to gårdshauger, et uthus og en kvernsteinmølle som nå undersøkes av et team på 20 arkeologer.

NIKU produserer 3D-modeller som er grunnlag for nøyaktig dokumentasjon av de ulike konstruksjonene. I tillegg skal det lages en større landskapsmodell med utgangspunkt i  fotografier, satellittbilder og dronefotografier.

– Det er veldig spennende for oss å få jobbe sammen med de islandske arkeologene. De sitter med en annen kompetanse enn oss og vi har mye å lære. Forhåpentligvis kan vi bidra til enda bedre dokumentasjonen i felt, sier Dag-Øyvind Engtrø Solem.

Norsk påvirkning gjennom 1000 år

– I Seyðisfjörður er at det har vært to større utvandringer fra Norge til  stedet. Den første var under vikingtidens landnåm i ca. år 870 da Bjólfur fra Voss og hans folk bosatte seg innerst i fjorden. Gården ble kalt Fjörður, forteller Paasche.

Denne bosetningen er godt beskrevet i Landnåmsboka (Landnámabók), boka fra 1100-tallet som beskriver hvem som bosatte seg hvor på Island.

Neste runde med innvandring fra Norge skjedde i forbindelse med sildefisket på 1800-tallet.

– Mange nordmenn flyttet til Seyðisfjörður og gjorde seg rike på sildefiske. Den meste kjente var Otto Wathne fra Mandal som drev norsk sildefangst i stor stil. Han drev også med dampskip og ble en betydningsfull handelsmann, forteller Paasche videre.

Byen i dag er sterkt preget av denne siste gruppen nordmenn, da mange hus i byen er Sveitserhus av norsk type. De fleste av disse husene ble bygget fra 1880-årene og utover.

Fredning av alt som er eldre enn 100 år

På Island har de 100 års fredning på alle arkeologiske kulturminner. I den første feltsesongen graves det derfor i de øverste lagene med hustufter som er bebyggelse fra  1800-tallet.

– Denne sesongen har vi jobbet med arkeologiske kulturminner fra nyere tid, mens vi i neste sesong vil komme oss videre nedover i tiden og tilbake til Bjólfurs gård fra landnåmstida, forteller Engtrø Solem.

En av de mest spennende lokalitetene som er undersøkt så langt er en mølle som går tilbake til 1800-tallet. Denne har hatt torvvegger, var vanndrevet og har hatt en kvernstein. Mye av konstruksjonen er bevart.

– Det finnes noen få skriftlige kilder på hvordan denne type kvernsteinsmøller fungerte, men ingen er undersøkt arkeologisk tidligere. Funnet gir grunnlag for en god rekonstruksjon av vannmøller av denne typen, forteller Engtrø-Solem videre.

Arkeologene er sikre på dateringen av den siste bebyggelsen da vi vet at hele gården og flere andre ble tatt av et stort snøskred i 1875. I raset gikk det med 24 menneskeliv, og det er dermed den verste skredulykken i Island noen gang.  Slike ras har gått flere ganger på dette stedet, også den middelalderske gården ble tatt av et stort ras i middelalderen rundt år 1400.

– Jord, leire og snøskred har preget stedet gjennom hele bebyggelsesperioden. Og det er noen av de samme stedene det har gått skred i historisk tid hvor en nå skal sikre dagens begyggelse mot nye skred

Feltsesongen er over på Island i slutten av august, men neste år vil utgravningen fortsette. Da kommer arkeologene ned i de eldste lagene som går hel tilbake til 800-tallet.