Arkeologene fant tregjenstanden i det samme avfallslaget som den oppsiktsvekkende falkefiguren vi skrev om i desember. Funnkonteksten antyder at gjenstanden er fra omkring 1200.

Den 11,4 cm lange trebiten er grovt tilskåret med en innsnevret midtdel og to bredere ender. På den ene flatsiden er det ristet inn åtte runer som følger gjenstandens form, noe som forteller oss at runene ble ristet etter at gjenstanden var skåret til. Runene har ingen lest på åtte hundre år.

Hva står på trestykket?

De fleste av oss kan hverken lese runer eller norrønt, og det knytter seg derfor alltid stor spenning rundt nyoppdagede runeinnskrifter og tolkningen av dem. Kan det være et kjærlighetsbrev, en magisk besvergelse eller en obskøn melding?

Igjen kontaktet vi Kristel Zilmer, professor i runologi ved UiO, for hjelp med å lese runene.

– Jeg håpet at det ville dukke opp flere runeinnskrifter! sa hun da vi tok kontakt. – Jeg kommer!

For å best kunne lese runene er det viktig å få direkte tilgang på gjenstanden de er ristet på. Et bilde eller en tegning av runene er i seg selv en fortolkning, og vil i større grad kunne bidra til at man overser merker som kan være av betydning.

Merkepinne med eierinnskrift

-Teksten på trestykket er en eierinnskrift, forteller Zilmer når hun får gjenstanden i hånden.

-Navnet er stavet som asbin, og det står sannsynligvis for Ásbjǫrn, Asbjørn. Resten av teksten på norrønt er á mik som betyr «eier meg».

Asbjørn er et vanlig gammelnordisk mannsnavn kjent gjennom runeinnskrifter fra både vikingtiden og middelalderen. Navnet er også nedskrevet i middelalderbrev og dokumenter skrevet med latinskrift.

Skrivemåtene varierer mye, og de kan vise både varierende uttale og skrivepraksiser. Navnet er ifølge Store norske leksikon sammensatt av de norrøne ordene «gud» og «bjørn».

-Eierinnskrifter er en vanlig type middelalderinnskrifter, forklarer Zilmer videre. Tekstene inneholder personnavn, alene eller sammen med verbet «eier». Noen ganger står det i tillegg nevnt hva det er personen eier.

-Merkelappen fra Oslo bruker uttrykket «eier meg». Dette er en kjent uttrykksmåte i runematerialet – gjenstanden tar selv ordet. Noen andre innskrifter som inneholder pronomenet «meg», er mesterformler som forteller hvem som laget gjenstanden, sier professoren.

Få funn av merkepinner i Oslo

Merkelappene med runeinnskrifter er mest kjent blant byfunn i Bergen og Trondheim. Fra Bergen er det funnet godt over 100 slike gjenstander, men i Oslo har vi svært få sammenlignbare funn.

Blant unntakene er en merkepinne som ble funnet under Bispegataprosjektet i 2017. Karen Langsholt Holmqvist, runolog og tidligere NIKU-ansatt, leste runene den gangen. Hun kunne fortelle at det på den var ristet þró, som kan bety trau eller kar, eller det kan være begynnelsen på navnet Þróndr.

At det på halvannen måned nå har dukket opp tre nye runefunn i Middelalderparken, gir håp om at det kan bli funnet enda flere gjenstander med runeskrift.

-Det viser i alle fall at det fortsatt ligger uleste beskjeder gjemt i bygrunnen, sier Zilmer.

Hva var det Asbjørn eide?

Trestykkets form viser at det ble brukt som merkelapp. Formen i seg selv kunne være et ytre kjennetegn på hvem som var eieren. Blant trekk som går igjen er hull, tilspissede ender og små haker eller andre innskjæringer.

Poenget med innskriften «Asbjørn eier meg» var ikke nødvendigvis å opplyse at Asbjørn eide selve trestykket.

Det ble festet til noe som Asbjørn eide, for eksempel et parti varer eller annet som var i hans eiendom.

-Akkurat i dette tilfellet sier ikke konteksten noe om hva merkepinnen har sittet på. Vi kan derfor ikke si noe om hva Asbjørn har merket som sitt, sier Trond Engen, feltleder i Middelalderparken.

Vanlige varer som ble omsatt i middelalder-Oslo var importert korn, honning og andre matvarer, salt, øl og vin, kramvarer av metall, keramikk og glass, klebergryter, baksteheller, kvernsteiner og bryner, importerte tekstiler osv.

Kan fortelle om handelsaktivitet

Funn av slike merkepinner kan bidra til å belyse byens handelsaktivitet. Kanskje har pinnen blitt kastet når Asbjørn ikke lenger hadde eierskap til varen? Den er i så fall neppe kastet langt fra der varene ble oppbevart eller solgt.

Vi spør Engen om de har funnet noe som tyder på at det har foregått handel på stedet?

-På generelt grunnlag vil vi kunne anta at det et eller annet sted i nærheten har foregått handel eller oppbevaring av varer, noe som ikke er veldig overraskende her nede ved havneområdet, sier han.

Byens håndverkere hadde bodene sine langs stretene og solgte produkter som sko og støvler, kammer, jernredskaper, våpen, finsmedprodukter, dreiete og laggete kar, samt matvarer som brød, kjøttvarer og fisk.

Større partier med varer ble solgt direkte fra bygårdene eller fra sjøbodene.

Hvem var Asbjørn?

Selv om vi ikke kommer til bunns i hva Asbjørns eide, gir merkepinnen oss navnet til en virkelig person som levde i Oslo på 1200-tallet. Han var nok godt kjent i området, og tråkket trolig opp og ned Clemensallmenningen og rundt på havna med jevne mellomrom. Kanskje var han en kjøpmann som handlet i større kvanta nede ved bryggene?

Det eneste vi kan vite sikkert, er at Asbjørn eide noe det var viktig for han å merke som sin eiendom.

Litteratur

Molaug, P.  Torget i Middelalderen