Denne kronikken stod først på trykk i Adresseavisen 20. august 2022.

Av Anna Petersén

Undertegnede er ansvarlig for det omfattende utgravingsprosjektet i Søndre gate 7-11, som pågikk i 2016–2017. Resultatene fra den ferdige rapporten fra juni 2021 har blitt heftig diskutert i Adressa de siste månedene og i fagmiljøet. Samtidig har de arkeologiske resultatene blitt uløselig knyttet til Klemenskirkeutstillingen i Krambugata.

Det er reist tvil i det lokale arkeologfaglige miljø om det virkelig kan være Klemenskirken som ble funnet, at hypotesene var et produkt av forhastede tanker, og at andre alternativer for kirkens dedikasjon ikke ble vurdert seriøst. En diskusjon om tolkninger knyttet til kirkefunnene er ikke uventet, og intensiteten i debatten står i forhold til funnets størrelse og betydning.

Som arkeolog mener jeg vi har et samfunnsansvar for å dele informasjon med publikum og fagmiljøet i en pågående undersøkelse. En storstilt utgravning er en helt unik mulighet til å dele informasjon om byens historie. Derfor tok vi tidlig kontakt med Adresseavisen. Avisa ble orientert fortløpende om nye funn, og da muligheten for at dette kunne være Klemenskirken ble lansert av meg og andre fagfolk, så fulgte både de og andre medier naturlig nok opp dette. Jeg står fortsatt inne for at det var riktig å gå ut med Klemens-hypotesen. Vårt fagmiljø må håndtere å formidle store funn, vi må tørre å dele hypoteser, men også stå inne for at de kan endres i takt med nye resultater.

At resultatene i den kommende utgravingen i Søndre gate kunne bli store tydet forundersøkelsene i 2015 på. Dette området kunne skjule et tidligere uidentifisert kirkested sentralt i middelalderbyen Trondheim. Ved avslutningen av utgravningens første del i 2016 viste det seg at dette var et kirkested med tilhørende kirkegård. En kirke var avdekket og den neste synlig. Men det stoppet ikke der. Kirken lå ikke på naturgrunn som vi først trodde, og vi oppdaget inntil to meter med aktivitetslag under kirken, med bygningsrester og gjenstandsfunn som kunne knyttes til sen vikingtid/tidlig middelalder. Det fantes derimot ikke midler for å fortsette utgravingen, og finne ut hva lagene under kirken inneholdt.

Som faglig ansvarlig prosjektleder argumenterte jeg tungt for funnstedets betydning i middelalderbyen Trondheim. Dette kirkestedet kunne være Klemenskirken, kirken som er uløselig knyttet til Olav Haraldsson. Riksantikvaren ga tillatelse til videre utgravning, overtok ansvaret for videre finansiering, og utbygger satt sine byggeplaner på vent. Tidlig i juni 2017 hadde vi dokumentert fire kirker inkludert en stolpekirke, men fortsatt ikke begynt å grave kulturlagene med bosettingsspor, og tiden vi hadde fått til rådighet var i ferd med å renne ut. Den faglige ekspertgruppen knyttet til prosjektet og jeg argumenterte for å fortsette utgravningen, og fikk en tilleggsbevilling på drøye åtte millioner. Utgravningene ble avsluttet ved årsskiftet 2017/2018.

På dette tidspunktet var det ingen grunn til å tro at kirkefunnene ikke var Klemenskirken, særlig i lys av stolpekirken og dateringen av denne, og dette var godt vitenskapelig forankret. Men hvor åpne kan og bør arkeologer og forskere være med å presentere sine tanker underveis, i en prosess der det er klart at kortene man har på hånd når som helst kan bli byttet ut? Dette er en vanskelig vurdering – jeg valgte å være åpen og inkluderende.

I lys av den intense debatt som nå pågår, vil mange si at det var uklokt og naivt. Den oppfattingen deler ikke jeg.