Av Helge M. Markusson, Framsenteret

Så langt vest uti havet at vittige folk påstår at måsen snakker engelsk, det er midtsommer og vi befinner oss på øya Sanna i Træna kommune. 10-15 minutters gange fra kaia finner vi Kirkhellaren, ei svært berømt grotte hvor frost og hav har skjært ut en katedral i en sprekkdannelse i fjellsida over gjentatte istider. 32 meter høy og 20 meter brei, med ei steinblokk i sentrum som et naturlig alter, derfor tilnavnet «naturens katedral». Her har folk samlet seg i hvert fall 10.000 år og har vært en av de viktige møteplassene langs norskekysten. Den enorme grotta er kanskje kystens eldste møteplass.

– Ja, dette har i realiteten en møteplass for utveksling av kunnskap. Hit har folk kommet med et ønske om å møte andre mennesker.

Det sier Mikael Fauvelle, der han står nede i et utgravingsfelt i grotta. Fauvelle er spesialist på samhandling mellom forhistoriske jeger-sankere og arkeolog ved Lund universitet i Sverige. Han forsker på hvilken rolle forflytning og mobilitet formet tidligere tider, og dette har bragt ham til Træna og polarsirkelen.

Viktige funn

Like ved, med et forskerskjegg som fortjener anerkjennelse, står prosjektlederen og nikker; Erlend Kirkeng Jørgensen er forsker ved Norsk institutt for kulturminneforsknings nordområdeavdeling på Framsenteret. Han har ansvaret for utgravinga, som må sies å være ganske spektakulær.

Se her, sier Jørgensen, og viser fram gjenstand på størrelse med et lite frimerke. Den kommer fra utgravingsfeltet, via solding og vaskefat.

– Dette er skår av keramikk. Du kan tydelig se at det er laget et mønster. Vi er nede på et nivå som vi tidfester til omtrent 3000 år siden. Hvorfor det lille skåret er viktig? Jo, både råvaren leire, asbestmineralene som er brukt som bindemiddel og kunnskapen om hvordan omdanne disse til bruksgjenstander kommer fra et annet sted. Dette vitner om sesongmessig forflytning til og fra Træna. Hvis det fantes leire rundt Træna har den vært så saltholdig at denne fort ville sprekke ved brenning. Det betyr at leira er hentet, antagelig fra fastlandet, sier Jørgensen. I sommer har vi gjort funn av flere keramikk- og leirefylte groper som viser at det har foregått produksjon av keramikk her i grotta.

Seilingsmerke

Utgravingsfeltet forskerne arbeider i denne sommeren har avdekket forbløffende store mengder rester av bein, skjell og brent ved. Det bekrefter at her har det bodd folk lenge, de kom hit for minst 9000 år siden. Da stod flomålet like utenfor grotteinngangen, mye av det vi i dag ser av øyer var under havoverflata. Havet var full av sel og fisk, maten var altså rett utenfor grotta, som i sin tur ga ly. Det perfekte tilholdssted for folk.

Møteplassen

– Det bodde ikke mange mennesker langs kysten, men vi vet at de var mobile. Hvis vi sammenligner med inuitter på Grønland vet vi at de var svært mobile. Inuittene brukte blant annet kajakker og umikaer og beveget seg over hele Grønland. Det samme mener jeg har skjedd her. Det er det jeg synes er mest fascinerende; de som holdt til langs norskekysten kunne forflytte seg med lignende båter over svært store områder. Du må huske at folk var ikke bosatte på den måten som er vanlig seinere, de fulgte ressursene og sesongene, og på den måten tilegnet de seg ny kunnskap. Men ikke bare det, folk hadde behov for å møtes, for å bytte varer, tilegne seg kunnskap og for må finne seg en partner, sier Fauvelle.

Fauvelle, som har publisert forskning på gamle samlingspunkter i USA og Mexico, er klar i sin oppfatning om at Kirkhellaren har vært en sentral møteplass langs norskekysten.

På øya Sanna ligger også det ikoniske fjellet Trænstaven, 338 meter rett opp av havet er den et av de mest synlige og kjente seilingsmerkene langs norskekysten og skiller seg markant ut på den ellers så nedslipte og flate «strandflata» som utgjør den ytre kysten på Helgeland.

– Dette er en ikonisk plass. Den er lett tilgjengelig, du kan se den langt unna, grotta har plass til mange, den er utmerket til store festligheter og for byttehandel, sier Fauvell.

Selen var viktig

– Og vi har bevisene for at det har foregått både byttehandel, enten i form av andre varer eller kunnskap. Potteskåret viser at de som var her tilegnet seg kompetanse for å brenne leire. De som holdt til her fikk besøk, og besøkte andre steder, sier Jørgensen.

Selen har vært særdeles viktig her på Sanna. Utgravingene har avdekket tusenvis av bein fra sel, og er med på å understreke hvor stor ressurs selen har vært.

– Ikke bare var kjøttet, men også fettet og ikke minst skinnene var viktig. De hadde antagelig med seg selskinn som byttevare. Redskapene vi finner hyppigst her er ulike former for skrapere til bearbeiding av skinn. Vi har funnet redskaper av flint som er brukt å for å berede selskinn, forteller prosjektlederen.

Feltet som ble gravd ut i sommer kan karakteriseres som søppelfyllinga i grotta. Her har de som har bodd her tusenvis av år siden kastet rester fra fisk, sel, fugl og skjell. I tillegg finner forskerne kokegroper, bålplasser og store mengder brent ved. Lenger inn er det avdekket en mur som har fungert som en levegg.

Endringer

Kirkhellaren og det som ligger der har alltid vært utsatt for endringer, menneskelige og klimatiske. I nyere tid har grotta vært et ideelt tilholdssted for sauer, noe som førte til at overflata av grotta var dekket av et nærmere en meter tjukt lag av sauemøkk. I 1982 opphørte saueholdet på Sanna og i dag er sauelorten borte, med det også et beskyttende lag. Den største påvirkninga i dag er besøk av mennesker og utvasking. Årlig besøker flere tusener turister Kirkhellaren, og i forbindelse med Trænafestivalen avholdes det konsert her.

– Gitt økt nedbør og varmere vintre i framtida er nettopp organisk bevaring satt under press. -Et konkret formål med prosjektet er å vurdere hvordan vi best kan ivareta organisk kulturarv og det unike forskningspotensialet, sier Jørgensen, og legger til:

– Kystressurser har vært en forutsetning for livet siden mennesket først koloniserte norskekysten. Likevel er utnyttelsen av kystressurser i steinalder forholdsvis lite belagt i global forskning. Årsaken til det er at det nesten ikke finnes bevarte fragmenter av menneskelig ressursutnyttelse som sammenhengende dekker de siste 11.000 årene. Kirkhellaren er unik ved å ha bevaring av måltidsrester av enestående tidsdybde.  Å rekonstruere marine næringskjeder er interessant fordi mennesket utgjør et ledd økosystemet, der endringer i viktige ressursbestander som fisk og sel forventes å ha konsekvenser for menneskelig tilpasning.

DNA skal gi svar

Da sommerens feltarbeid var over ble utgravningsområdet fylt igjen, og grottebunnen vil gradvis bli som den var før arbeidet startet. Alle prøvene som tas med vil være gjenstand for forskning og påfølgende publiseringer.

Blant de 11 forskerne som deltok på sommerens feltarbeid er stipendiatene Håvard Kjellsen Bjerke,  Emma Falkeid Eriksen og Lydia Hildebrand Furness fra Universitet i Oslo. De tre skal seinere analysere DNA i beinfunn, for så sammenligne det med andre DNA-prøver.

Materialet er så rikt at selv ved være små undersøkelser vil det finnes forskningsdata for mange generasjoner framover.