Oslo rådhus har bygningsintegrerte, fargerike muralmalerier av kunstnerne Alf Rolfsen, Axel Revold, Per Krohg og Aage Storstein.

Disse monumentale kunstverkene ble ferdigstilt til åpningen 15. mai 1950, og i 2025 feirer rådhuset 75-årsjubileum. Kunstverkene i rådhuset er en del av Oslo kommunes kunstsamling.

Rådhuset er åpent for allmenheten, og gir publikum en unik mulighet til å se muralmaleriene på nært hold. Muralmaleriene er i god stand, men det er ikke til å unngå at de nederste veggpartiene blir utsatt for slitasje og sprekker ved bruk av bygningen.

I 2012 var derfor NIKUs konservatorer i rådhuset for å utbedre skader. Under arbeidet ble det registrert flere sprekker og andre skader på murflaten. Elleve år senere har det blitt observert ytterligere slitasje på veggene, og i 2023 ble NIKU invitert tilbake til rådhuset for å utføre ny befaring av kunsten.

Under befaringen ble det bestemt at NIKU skulle utføre et pilotprosjekt for å dokumentere muralmalerienes motiv, teknikk og kartlegge skader.

Jani Causevic og Ole Fredrik Unhammer fra NIKUs avdeling for Digital Arkeologi benyttet to metoder for å innhente data; fotogrammetri og laserskanning. Metodene er valgt med tanke på at de er skånsomme, presise og effektive, samtidig som de har vist seg å gi gode faglige resultater.

Skanneren kartlegger geometrien i rommet og på overflaten, mens høyoppløselige fotografier legger på tekstur i form av de malte overflatene. Disse to metodene ble kombinert i etterarbeidet, for å gi best mulig resultat.

– Vi ser et stort behov for slik tilstandsdokumentasjon til forvaltningen av kunst i samlingen vår. Denne grundige kartleggingen viser oss kunstverkets nåværende tilstand og den gir oss et grunnlag for å spore endringer i fremtiden, sier konservator Ingrid Skard Skomedal i Oslo kommunes kunstsamling. Hun jobber med forvaltning av monumentalkunst i Oslos offentlige bygg og rom.

Kunstverket som ble valgt for prøveprosjektet heter Menneskerettighetene (1938-50), og befinner seg i andre etasje i vestre galleri. Maleriet er laget av Aage Storstein og forteller om hvordan den norske grunnloven av 1814 ble forankret i den franske revolusjonens idealer.

Fordelen ved å bruke akkurat dette verket er at NIKUs konservatorer tidligere har jobbet med utbedringer på disse veggene.

Hele rommet ble dokumentert gjennom fotogrammetri og laserskanning. En seksjon av nordveggen ble dokumentert gjentatte ganger, for å teste ulike oppløsninger og fremgangsmåter.

En av problemstillingene var hvilken kvalitet som var nødvendig for at konservatorene skal kunne anvende dokumentasjonen i sitt arbeid, og for å kunne spore skader og endringer over tid.

Konservatorene konkluderte med at en digital dokumentasjon med målbare og høyoppløselige bilder gir et meget godt grunnlag for dokumentasjon av skadeomfanget, ikke minst for å beregne arealer av eventuelle skadede områder.

Prosjektet har også vist at de digitale opptakene er ypperlige til å dokumentere kunstnerens arbeidsteknikk under utførelsen, og det er mulig å for eksempel skille mellom sprekker (skader) og dagsverk (teknikk, se faktaboks) i pussen gjennom topografiske detaljer.

Det er viktig å påpeke at en tilstandsvurdering basert kun på digitale bilder aldri vil kunne erstatte konservatorens vurderinger ved direkte kontakt med de malte flatene. De digitale opptakene viser detaljer i overflaten, men det er allikevel svært vanskelig å tolke alle skadetyper ut fra disse. Dessuten kan skader som bom og løs puss, samt pudrende malingslag kun bekreftes ved en direkte inspeksjon av overflaten.

En ren digital dokumentasjon av kunst vil derfor aldri kunne erstatte behovet for en fysisk undersøkelse, men fungerer som et svært nyttig tilleggsverktøy.

En digital dokumentasjon av malte veggflater, gjennom fotogrammetri og skanning av hele rom, vil også ha en rekke flere bruksområder enn kun som et verktøy ved tilstandsvurderingen.

Dokumentasjonsmetoden fanger de mikrotopografiske detaljene i overflaten til muralmaleriene, og ved å fjerne fargene i 3D-modellen kan man visualisere veggmalerioverflaten uten farger, noe som synligjør både sprekker og deler av den kunstneriske prosessen. 

– Vi ser for oss at dette dokumentasjonsmaterialet kan brukes i forskning og formidling. Her kan du virkelig studere verket og komme tett på prosessen til kunstneren. Du kan for eksempel se hva som er skisset opprinnelig og hvilke endringer som er gjort etterfølgende, forteller Terje Syversen. Han jobber som malerikonservator i Oslo kommunes kunstsamling.

Denne dokumentasjonen av billedflatene gir en digital sikkerhetskopi av muralmaleriene, altså et digitalt øyeblikksbilde fra et bestemt tidspunkt.

Gjentas disse øyeblikksbildene kan man holde et øye med både kunstens og bygningens tilstand over tid.

Modellen som lages er høyoppløselig, måleriktig og med korrekt fargegjengivelse. Den gir grunnlag for arbeider både i 2D og 3D, og har en rekke ulike bruksområder, eksempelvis som grunnlag for uttegning av bygningen, hele vegger eller plan og snitt.

Ved tap eller skader på kunstverk kan resultatene legges til grunn for en rekonstruksjon. Imidlertid gir denne metoden ingen informasjon om materialbruk. Dette vil kreve en grundig konservator- og kunstfaglig undersøkelse for å bli en fullverdig kunst- og/eller bygningsdokumentasjon.

Å få en helhetlig opplevelse av monumentalkunsten i rådhuset er ikke enkelt. Kunstverkene er fullstendig integrert i bygningen. I smale og høye rom vil man ikke få god nok avstand til kunsten.   

Aage Storstein skrev selv i boken Rådhuset i Oslo II fra 1952 (red. Carl Just) følgende om kunstverket:

 “.. rommet er så smalt at det er vanskelig å få oversikt over hele langveggen på en gang.”

Noe av det som er spennende ved å skanne muralmaleriene i Rådhuset, er at kunstverkets vegger og tak kan oppleves sammen på en helt ny måte, på én hel flate. Dette kan gi en ny forståelse og perspektiver på kunsten.

– Rådhuset er et viktig sted i Oslo, både for byens innbyggere og turister. Det er heller ingen steder i Norge som kan sammenligne seg når det kommer til slik muralkunst. Dette er vår felles kulturarv som vi er forpliktet til å ta vare på, sier Oslo kommunes kunstsamlings konservator Ingrid Skard Skomedal.

Dokumentasjonsgrunnlaget vil kunne brukes som tegninger, 3D-modeller og ulike visualiseringer i form av animasjoner og film. Slik kan kunsten formidles til et bredt publikum.

– Ved å skanne og tilgjengeliggjøre kunsten digitalt får vi mulighet til å dokumentere kunsten i Oslo kommunes kunstsamling, og mye lettere formidle disse kunstverkene til Oslos innbyggere og besøkende, men også de som befinner seg andre steder i verden, avslutter Terje Syversen.

Mulighetene for bruk av dette materialet er mange!