Middelalderens gatenett i Oslo bestod av streter, allmenninger og veiter. Stretene var plassert øst-vest, allmenningene nord-sør. Mellom husene lå veitene. Alle byens gjennomfartsårer utviklet seg gjennom tid, fra enkle tråkk til plankedekkede gater.

Vi kjenner navnet på noen av gatene fra skriftlige kilder. Flere av disse har blitt gjenfunnet under arkeologiske undersøkelser, slik som Clemensallmenningen, Bispeallmenningen, Nordre strete og sørlige del av Vestre strete. Disse er nå sikkert kartfestet. Clemensallmenningen og Vestre strete er representert i den nye Middelalderparken, en park som blir større enn både Tøyenparken og St. Hanshaugen.

Frem til nylig har Vestre strete vært plassert diagonalt gjennom middelalderbyen, mellom kongsgården og inngangen till Halvardskirken. Men basert på ny forskning måtte den nordlige strekningen av Vestre strete legges om rett før den skulle rekonstrueres i parken.

NIKUs forsker og arkeolog Michael Derrick fant i gjennomgangen av tidligere arkeologiske undersøkelser flere problemer med plasseringen av Vestre strete. Han startet dermed en etterforskning og samlet all informasjon om denne gjennomfartsåren han kunne finne.

Resultatet ble en liten omlegging av Oslos gatenett i middelalderen, presentert i forskningsartikkelen Vestre strete: Medieval Oslo’s most important and least understood thoroughfare.

Her flytter Derrick deler av Vestre strete fra skyggene bak i byen, frem i lyset, som den viktige gata sagaene beskriver den som.

Sagaene nevner nemlig Vestre strete som en av hovedgatene i middelalderbyen, ofte i forbindelse med viktige hendelser og personer. Gata var sentral for byens struktur og aktivitet, og omtales både som et sted hvor viktige bygninger og gårder lå og som den korteste veien gjennom byen.

I Håkon Håkonssons saga (Kap. 230-235) står det at da hertug Skule Bårdsson så Håkons skip ved Hovedøya i 1240, flyktet han fra Kongsgården og opp Vestre strete for å søke tilflukt ved Hallvardskirkegården. Trolig var dette den raskeste ruten Skule kunne bruke for å møte mennene sine før kampen mot Håkon. Denne kampen ble den siste i borgerkrigstida som varte fra 1130 til 1240.

Sagateksten har blitt tolket bokstavelig og lagt til grunn for plasseringen av Vestre stretes nordlige del, mellom steinbygningen «Belgen» og hjørnet ved dagens Oslo ladegård og ruinene av Hallvardskirken. En litt mer anonym plassering enn hva man ser for seg at en promenadegate burde ha.

Som sagaen sier, var Hallvardkirkegården Skules endelige destinasjon. Men Derrick påpeker at selv om Skule kom dit via Vestre strete, trenger ikke dette å bety at gata endte ved inngangen til Hallvardkirken.

–Sagaene er ikke kjent for å gå i detaljer, og det er lite trolig at hele ruten ville ha blitt beskrevet ordrett. Det viktigste punktet i beskrivelsen ville utvilsomt være reisens endepunkt, sier forskeren.

Plasseringen av den nordre delen av Vestre strete har imidlertid vært diskutert av fagfolk i over hundre år.

Steinbygningen Belgen er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1322, da den ble solgt sammen med deler av et strete og en allmenning (DN III 131). Fagfolk har dermed ment at Belgen lå plassert der Clemensallemnningen og Vestre strete møttes.

På arkeolog Erik Schias rekonstruksjon av traseen til Vestre strete i 1987 ble denne bygningen plassert midt i veien (se blå linje på kart). Schia argumenterte for at steinbygningen som ble gjenfunnet arkeologisk og identifisert som Belgen i 1879, heller var en mye yngre bygning. Dermed kunne han koble den nordlige traseen direkte til den sørlige traseen av stretet, selv om denne bygningen lå i veien.

Profane steinbygninger, som Belgen, ble inntil nylig oppfattet som etter-reformatoriske, og det var derfor ingen store motsigelser mot denne tolkningen. En av de viktige oppdagelsene de siste års arkeologiske utgravninger knyttet til Follobanen og ny trikkelinje i Bispegata, er derimot funn av flere store steinbygninger fra 12, 13 og 1400-tallet. Disse beviser at høystatus steinbygninger var vanlig flere hundre år tidligere enn vi har trodd.

Steinbygningen i veien var derfor en av problemene Derrick måtte løse. Hvis den likevel var Belgen, kan den jo ikke ha ligget på samme sted som Vestre strete?

Forskeren tok utgangspunkt i det vi allerede vet om gata:

–Vi vet at den sørlige delen var koblet til et maktsenter, nemlig kongsgården. Det er derfor ikke urimelig å anta at den nordlige enden av Vestre strete vil ligne den sørlige planen, og at endepunktet sannsynligvis vil være bispegården (nåværende Oslo Ladegård), forklarer Derrick.

I den sørlige delen av Vestre strete, nærmest Kongsgården, ser man hvor viktig gata har vært: her var gata dekket av stein og flankert av en rekke høystatus steinbygninger. Disse tilhørte den rike og mektige eliten i byen og fungerte som både boliger og oppbevaringssted for varer som skulle selges senere.

–Det var derfor viktig å undersøke om områder i den nordlige delen av byen også hadde klynger av steinbygninger, nær bispegården, som kunne indikere tilstedeværelsen av en gate, sier forskeren.

Han laget en oversikt over alle utgravde steinbygninger fra middelalderen i Oslo, og så at de lå langs kjente streter og allmenninger. Teorien var at det skulle være mulig å påvise den opprinnelige ruten til Vestre Strete ved å undersøke klynger av steinbygninger der det ikke tidligere er påvist en ferdselsåre.

–Steinbygninger var en viktig del av middelalderbyens økonomi, da de beskyttet varer mot brann, tyveri og forfall. I tillegg var det mest praktisk at lagerbygninger hadde enkel tilgang og nærhet til byens hovedhandelsruter.

Steinbygningene som har blitt avdekket det siste tiåret ligger konsentrert rundt det som er tolket som en sideinngang til Bispegården, funnet i 2018. Inngangen ville ha ført inn til biskopens sørlige fløy og tilknyttede steinbygninger.

Denne inngangen danner et naturlig knutepunkt med Bispeallmenningen. Kunne dette være det virkelige nordre endepunktet av Vestre strete?

Ved å flytte traseen til vestsiden av Belgen, løste man også det hundre år gamle problemet med bygningen i gata.

Derrick poengterer at situasjonen rundt biskopen og kongens herregårder speiler hverandre, med rekker av steinbygninger som lå inntil stretet i begge ender. Vestre strete var en viktig og direkte forbindelse dør til dør mellom disse institusjonene.  

Plasseringen av Vestre strete kan virke som en triviell sak, men forskeren mener dette er ikke tilfelle. Ved å flytte Vestre strete ut av bakgatene og frem i sentrum av middelalderbyen skapes et  fokuspunkt som byen stråler ut fra og utvikler seg rundt.

Det er kanskje ikke overraskende at Vestre strete nevnes ved navn for første gang i 1240. Dette er en tid da byens to hovedinstitusjoner forbedrer sine forsvarsverker. Bispegården er allerede bygget i stein, og Kongsgården følger etter. Byen får en makeover, og dette inkluderer en ny gate: Vestre strete.

Kanskje var ikke Vestre strete bare en viktig diplomatisk rute gjennom byen, men også som avgjørende for hvordan Håkon V ønsket at byen hans skulle oppfattes?

–Paradegaten og de tilhørende steinbygningene ville ha satt byen i et moderne lys og imponert de som besøkte byen for første gang, sier Derrick.

Krønikene om den svenske hertugen Erik vitner om byens prakt når Oslo i 1308 beskrives som ‘veldig rik’.

–Disse førsteinntrykkene har stor betydning, og selv om hovedfunksjonene til gaten var kommunikasjon og handel, kan vi ikke overse det faktum at den daværende kongen, Håkon V, ønsket å vise frem Oslo som en ny og moderne by, avslutter Derrick.

Snart kan publikum spankulere langs det rekonstruerte Vestre strete i den nye Middelalderparken. Der er den omgitt av gressplen på alle kanter, så vi blir nødt til å forestille oss de store steinbygningene som lå inntil hovedgata i middelalderen. Forsker og detektiv Michael Derrick kan imidlertid slå seg til ro med at endelig er Vestre strete på rett vei.

Vil du lese mer om den urbane layouten i Oslo i middelalderen? Da kan for eksempel denne artikkelen være noe for deg: Medieval Oslo: A Case for the Defence | Collegium Medievale (novus.no).