NIKU har opp igjennom årene gjort en rekke mindre arkeologiske undersøkelser knyttet til områder middelalderbyen Hamarkaupangen antas å ha vært lokalisert.

På oppdrag fra Anno Museene i Hedmark gjennomførte NIKU i 2023-2024 geofysiske undersøkelser av kringkastingsjordet. I tillegg ble det gjort en ny gjennomgang (reprosessering) av noen arealer som tidligere ble dekket under geofysiske undersøkelser på Domkirkeodden. 

Denne uka publiseres NIKU-rapporten fra dette arbeidet, og den viser spennende resultater ifølge prosjektleder Monica Kristiansen:

– Dette er første gangen vi får fram en rekke bygninger og bygårder som samlet tydelig viser konturene av en bystruktur. På tross av en rekke arkeologiske funn fra middelalderen har det lenge vært en diskusjon om dette egentlig kan kalles en by på rekke med de 7 andre norske middelalderbyene. Endelig kan det se ut som om man har konkrete bevis for at Hamarkaupangen var en middelalderby med bygninger, langgårder, passasjer og gater.

Hamarkaupangen var en av Norges mindre middelalderbyer og den eneste innlandsbyen i perioden. Byen på Domkirkeodden ble trolig etablert allerede på midten av 1000-tallet og ble et bispesete i 1152/3. Hamars geistlige historie er godt dokumentert, men byens sekulære område, beskrevet i Hamarkrøniken, har vært omdiskutert. Krøniken beskriver et kaupangsområde med over 200 bygårder, men arkeologiske bevis har vært få, og det er argumentert for at beskrivelsen kan være overdrevet.

Blant annet er kulturlagene sagt å være for tynne for at det skal ha vært tett befolket by her, og de få arkeologiske undersøkelsene som har vært gjort på området har ikke påtruffet noe som direkte tyder på dette heller. Det har derfor blitt hevdet at det trolig har vært spredt «gårdsbebyggelse» i stedet for bygårder, og at det sannsynligvis i liten grad har vært helårsbebyggelse på kaupangen.

Det har opp igjennom årene vært foretatt en rekke mindre arkeologiske undersøkelser og gjort en rekke middelalderske funn på og ved Domkirken og Bispeborgen. Den største undersøkelsen var på slutten av 60-tallet hvor det ble påvist rester av trehus fra middelalder.

Det har imidlertid vært for få arkeologiske undersøkelser av området til at det har vært mulig å komme med noe annet enn teorier og antakelser knyttet til omfang og detaljer om Hamarkaupangen som middelalderby. Nå derimot, viser resultatene av de geofysiske undersøkelsene tydelige tegn på en bystruktur.

Georadardataene fra Kringkastingsjordet gir unike bilder av en middelaldersk kaupang, hvor man kan se avtegninger av en bystruktur med bygninger, langgårder, passasjer og mulige gater.

På Klosterjordet er levningene av en murbygning, antakelig St. Olavsklosterets kirke, godt synlig i de geofysiske dataene, sammen med mulige rester av eldre kirke(r). Det er også påvist antatte rester av kirkegårdsmuren og andre strukturer som kan gi ny kunnskap om de verdslige delene av kaupangen.

Funnene i de geofysiske dataene har gitt ny kunnskap om kaupangen, men kan også kobles opp mot opplysninger i Hamarkrøniken. Materialet både bekrefter og avkrefter/justerer tidligere teorier om bosetningen på stedet, og kan på mange måter bekrefte en del av beskrivelsene fra Hamarkrøniken. 

En arkeologisk geofysisk undersøkelse er en høyteknologisk og inngrepsfri metode innenfor kulturminneregistrering.

Helt siden tidlig på 60-tallet har det innen arkeologien vært gjort forsøk på å bruke geofysiske undersøkelser i Norge, men det var først etter 2007 at arkeologisk geofysikk virkelig begynte å gi resultater.  Ifølge avdelingsleder Knut Paasche har NIKU helt siden starten har vært en av hovedaktørene på feltet her til lands:

– I dag har vi en stor utstyrspark, og både fylkeskommunene og de arkeologiske museene er i ferd med å få øynene opp for potensiale i denne teknologien. Samlet nærmer vi oss 250 ulike gjennomførte prosjekter, og samlet er det rundt omkring i landet undersøkt mange kvadratkilometer i forkant av ulike utbyggingsprosjekter og andre inngrep i grunnen.

For georadarundersøkelsene på Hamar ble det først og fremst benyttet et storskala 16 kanals motorisert georadarsystem som egner seg for å dekke store flater. I tillegg ble det benyttet en mindre ettkanalssystem som egner seg best for mindre arealer der det er litt mindre plass til å komme fram med georadaren.

Etter prosessering viser dataene en rekke dybdeskiver hvor en i form av gråskalakart kan se ulike anomalier under bakken. Det er disse erfarne arkeologer med – i dette tilfelle middelalderby kompetanse – kan bruke til å tolke og tegne fram arkeologiske strukturer under bakken.

De siste årene har NIKU testet ut bruk av georadar i flere av våre middelalderbyer. Ikke alltid med like gode resultater. Asfalt, grus, sand, betongdekker, moderne konstruksjoner osv. i byene forvansker bruken av georadar, men likevel har vi fått en god del spennede resultater også i bysammenheng.

Hamarkaupangen topper nå det hele med det som må kunne karakteriseres som et fantastisk resultat. Noe som viser at disse verktøyene har sin plass også i byarkeologien.

Fordelen med georadar er at det er en inngrepsfri metode. Kraftige bevarte kulturlag som vi finner i byene er derimot en vrien kulturminnetype å undersøke med georadar, fordi grunnen er heterogen og som regel består av lag med stort innhold av organiske masser, kull, stein og annet materiale som i seg selv er kraftig reflekterende. Allikevel klarte NIKU med georadar og påvise rester av bebyggelse:

– Det var veldig overraskende å få så tydelige resultater i et område som ifølge tidligere undersøkelser består av tykke lag med kullblandet kokstein. At vi faktisk kan se rester av mulig trehusbebyggelse er kjempespennende,sier prosjektleder Monica Kristiansen.

Hun forteller videre at georadarundersøkelsen utløste et stort analyse- og tolkningsarbeid:  

– Alle funn er ikke tydelige og utvetydige; kontrasten mellom kulturlagene og de antatte bygningsrestene er ikke stor, og det er sannsynlig at mye av dette ikke er særlig godt bevart. Det vi ser er til dels svake anomalier som danner mønstre som vi kjenner igjen fra andre norske middelalderbyer, med det som ser ut som husrekker med passasjer som strekker seg sørover, mot Mjøsa.

Selv om helheten i resultatene her utvilsomt viser oss en bystruktur, kan kan ikke arkeologene alltid med sikkerhet si om det er rester av treverk, murverk, grøfter, nedgravninger eller andre typer avsetninger en ser i dataene. Skal en få tak i detaljene vil det kreve gravende arkeologiske undersøkelser, der man må gjøre inngrep i bakken for å avgjøre nøyaktig hva anomaliene representerer.