Et tverrvitenskapelig samarbeid mellom forskere fra NIKU, NTNU Vitenskapsmuseet mfl. har resultert i en vitenskapelig artikkel publisert i tidskriftet iScience: Corroborating written history with ancient DNA: The case of the Well-man described in an Old Norse saga: iScience.

Her belyses den arkeologiske og historiske konteksten til skjelettfunnet sammen med genetikken, og metode og resultater fra DNA-analyser presenteres.

–Det er ikke ofte man får anledning til å sammenligne fysiske levninger fra arkeologiske undersøkelser med bestemte personer fra sagafortellinger.

Det sier Anna Petersén. Hun var NIKUs prosjektleder for utgravningene av skjelettet i 2014 og 2016 og medforfatter på artikkelen som nå er publisert.

Studien bygger på de genetiske resultatene av “mannen i brønnen” presentert i Martin R. Ellegaards PhD-avhandling fra 2022.

Med osteologiske analyser av skjelettet utført av Hanne Ekstrøm Jordahl (NIKU), og resultatet fra DNA-analysene, har vi nå et godt bilde av hvordan mannen i brønnen så ut da han levde.

Den dramatiske historien fant sted under et raid på Sverresborg i 1197, og ble beskrevet relativt kort tid etter i Sverres saga:

Baglerne tok alt gods som var i borgen, og siden brente de alle husene som var der. De tok en død mann og kasta ham på hodet ned i brønnen, bar stein dit og la over til det var fullt. Sverres saga kap. 137 (Oversettelse av Prof. Em. Jan Ragnar Hagland omsatt til bokmål.)

Borgen var påbegynt av Sverre Sigurdsson ca.1180 og plassert på toppen av en flat fjellknaus sørvest for middelalderbyen Nidaros. Kong Sverre kalte borgen for Sion, mest sannsynlig etter den kristne forestillingen om Sion som det himmelske Jerusalem.

Borganlegget bestod av minst en steinbygning, sikkert også mange trebygninger, men kun én vannkilde der man benyttet en kløft i fjellet med naturlig tilsig av vann.

Under den norske borgerkrigen (1130-1240) gjorde baglerne flere forsøk på å innta borgen, men birkebeinene holdt stand frem til 1197. Episoden beskrevet i sagaen forteller både om borgens og mannens skjebne.

Liket som ble kastet ned i brønnen av baglerne var trolig et tiltak for å forgifte birkebeinernes eneste drikkevannskilde. Etter angrepet ble borganlegget liggende brakk inntil det ble forsøkt bygget opp igjen under Håkon Håkonsson (1204-1263), men brønnen ble ikke fullstendig ryddet.

Vi spoler frem til 1938. Da kunne man lese denne overskriften i Adresseavisen:

«Oppsiktsvekkende historisk funn på Sverresborg. Skjelett i bunnen av den gamle brønn. Baglernes offer som ifølge sagaen ble kastet i brønnen i 1197?»

I forbindelse med et restaureringsprosjekt ledet av Arkitekt Gerhard Fischer 1936 -1938 hadde man gravd seg med i brønnen og funnet skjelettet. I 1939 omtalte han bestemt skjelettet som «birkebeineren».

At mannen skulle være birkebeiner står det ingen ting om i Sverres saga, men det er en oppfatning som har festet seg i historien. Forestillingen om at mannen tilhørte de trønderske birkebeinerne har ikke blitt utfordret – før nå.

Mer om det senere.

Planen var å grave ut brønnen og hente ut skjelettet på slutten av 1930-tallet, men en ny dramatisk krigshendelse satte en stopper for hele utgravningen.

Det skulle gå hele 80 til år før dette ble gjort.

I 2014 bestilte Riksantikvaren en undersøkelse av NIKU. Oppdraget gikk ut på å undersøke skjelettets tilstand.

Oppgaven var krevende. Hullet var dypt og vannfylt, dokumentasjon fra Fischers undersøkelser var forsvunnet og det var ukjent hvor i brønnen skjelettet lå.

Det var heller ikke kjent at de tyske styrkene under okkupasjonsårene brukte brønnen som søppelplass, den var fylt med store steiner i tillegg til annet skrot.

Men i løpet av en uke klarte arkeologene å få øye på deler av skjelettet, som lå inneklemt mellom store steiner slik sagaen hadde beskrevet det. Det ble tatt opp deler som kunne danne grunnlag for en kjønns- og aldersbestemmelse.  

Analyser foretatt av Dr. Sean Denham ved Universitetet i Stavanger viste at levningene stammet fra en mann i 30-40 -årsalderen. I tillegg kunne resultatet av de radiologiske prøvene bekrefte at mannen levde på tidspunktet for hendelsen beskrevet i sagaen.

Ved en ny og mer omfattende undersøkelse i 2016 kunne arkeologene gå mer systematisk til verks. Steinene ble forsiktig løftet ut med hjelp av gravemaskin og manuelt arbeid, slik at så store deler av skjelettet som mulig kunne dokumenteres i dens opprinnelige posisjon før opptak.

Mer enn 90% av skjelettet ble gjenfunnet, og en full osteologisk analyse ble gjennomført.

Den korte sagabeskrivelsen sier ikke noe om mannens utseende eller alder, bare at han var død da han ble kastet i brønnen.

Under utgravningene ble hodeskallen funnet et stykke fra overkroppen, og leggene var vridd opp mot overkroppen. Venstre arm manglet, men det ble funnet fingerbein fra venstre hånd.

Og på høyre fot satt fortsatt skoen på. Dette var den eneste sporet av bekledning som ble funnet.

Det ble ikke funnet spor etter tau eller tekstil som kunne tyde på at kroppen hadde vært sammenbundet eller pakket inn.

Hanne Ekstrøm Jordahl, som er osteoarkeolog og ekspert på menneskelige levninger ved NIKU, har undersøkt skjelettet.

– Da han døde, var han i slutten av 30-årene og var antagelig mellom 175 og 180 cm høy. Det var nok en anselig høyde i hans samtid og kan indikere at han har hatt gode oppvekstsvilkår, sier hun.

Hun forteller videre at kroppen hans var robust, med markerte muskelfester på armer og bein. Ansiktstrekkene var markerte og maskuline med et kraftig panneparti, og en noe markert nese.

Det er påvist flere alvorlige sykdomstrekk på skjelettet.

Blant annet var det forandringer i ryggraden, og pleuraplakk (forbenet lungehinne) var synlig på innsiden av brystkassen, og kan tyde på at mannen led av tuberkulose eller såkalt støvlunge.

Samlet sett viser Jordahls osteologiske analyse at mannens helsetilstand var dårlig og at det må ha vært både hemmende og plagsomt, uten at han selv kjente til årsakene bak de kroppslige lidelsene.

Det var mange skader på skjelettet, og det er vanskelig å avgjøre om disse var tilkommet før eller i forbindelse med døden, eller etterpå.  

Jordahl peker dog på noen skader som det er større mulighet for at kan ha skjedd i forbindelse med dødsfallet. En av disse er en knusningsskade på den venstre siden av nakkebeinet, som har perforert hodeskallen. Slaget trenger ikke nødvendigvis ha resultert i død, men bevisstløshet og muligens en hjerneblødning.

Martin Ellegaard hadde nettopp begynt sin doktorgrad innen populasjonsgenetikk og arkeologisk DNA ved NTNU Vitenskapsmuseet, da Petersén tok kontakt og fortalte om mannen i bønnen.

Ved hjelp av ny metodikk, blandet med godt håndverk i laboratoriet og en god dose stahet, fikk Ellegaard til slutt hentet menneskelig DNA ut av en tann. Og resultatene på analysene som ble gjort i forbindelse med Ellegaars PhD overrasket: mannen var blond, blåøyd og fra Agder.

Populærkulturen må ta mye av skylden for forestillingen om den stereotype nordmann som høyreist, lyshåret og blå i blikket, men tilfellet er at for tusen år siden så nordmenn annerledes ut enn vi gjør nå.

Det var flere migranter i Norge, og svart hår og mørkere hud var vanligere enn det er i dag. Det er først i den senere tid at det blonde og blåøyde har blitt fremtredende.

Det mest uventede resultatet var likevel mannens geografiske opphav.

Som tidligere nevnt har mannen fra Sverres saga blitt oppfattet som birkebeiner og trønder, selv om sagateksten ikke sier noe om akkurat det. Bakgrunnen er nok ideen om at baglerne neppe ville kastet en av sine egne ned i en brønn, men gitt han en verdig begravelse.

DNA-resultatet viste imidlertid at mannen helt utvetydig var fra Agder, og ikke fra Trøndelag.

Dette fører til nye spørsmål. Var ikke mannen birkebeiner likevel? Eller var birkebeinerne en gruppe folk fra ulike geografiske områder? Jobbet mannen som steinhugger på borgen? Kom han mellom birkebeinerne og baglerne og ble et tilfeldig offer?

Dette gir ikke DNA-analysene svar på.

Ellegaards veileder og hovedansvarlig for artikkelen som presenterer disse funnene, professor Michael Martin ved NTNU, forklarer betydningen av resultatene:

– Det er så vidt vi kjenner til den eldste saken hvor genomisk informasjon har blitt hentet fra en spesifikk person nevnt i gamle historiske kilder. 

Genomikk er studiet av alle gener i en organisme for å forstå deres molekylære organisering, funksjon, interaksjon og evolusjonære historie.

Ved å analysere genomisk informasjon fra skjelettet, har forskerne klart å få nye detaljer om personen, som hans fysiske egenskaper og forhold til andre befolkninger.

Detaljene i studien beriker historien fra Sverres saga ved å tilføre informasjon som ikke finnes i den historiske teksten. Dette er ganske unikt, og ikke ofte en får mulighet til å gjøre.

Etter hvert som det blir samlet mer genetiske og isotopiske data fra både nåværende befolkninger og gamle skjelettrester, kan denne tverrfaglige tilnærmingen i fremtiden brukes til å fysisk beskrive og rekonstruere livshistoriene til de ellers anonyme menneskene hvis rester blir funnet ved arkeologiske utgravninger.

– Dette kan inkludere detaljer som deres bevegelser mellom ulike geografiske regioner, noe som kan gi oss en bedre forståelse av deres liv og samfunn, forklarer professoren.

Mannen som endte sine dager i dypet av en brønn, har til nå vært et anonymt individ.

Forskernes nye resultater har nå bidratt til å løfte frem mannen fra historiens mørke. Det har gitt ham tilbake noe av den karakter han hadde som et levende menneske.  

Det finnes ikke andre skriftlige kilder enn teksten i Sverres saga som relaterer til funnet i brønnen. Informasjon hentet fra arkeologien, og i dette tilfelle de genetiske analysene, har vært viktig for å kunne ta stilling til tekstens sannhetsgrad.

Alt tyder på at den dramatiske episoden fra Sverres saga virkelig skjedde.

– Vår mann er et sjeldent sammentreff mellom virkelighet og en historisk beskrivelse av en hendelse. Men om han tilhørte birkebeinene eller baglerne, eller var et tilfeldig offer, forblir ukjent, sier Petersén.

Nå som de menneskelige levningene ikke lenger ligger i brønnen, og vi vet en god del mer om individet fra Sverres saga, kan vi kanskje begynne å kalle han for «Agder-mannen» i stedet for «mannen i brønnen».

Mannen fra Agder er for tiden utstilt på NTNU Vitenskapsmuseet.