Hvalfangergravene på Svalbard trues av klimaendringer

Denne saken ble først publisert på forskning.no 28.02.2025.

Hvalfangergravene utgjør en av de eldste og mest sårbare arkeologiske kulturmiljøene på Svalbard. Frem til nå har gravene vært eksepsjonelt godt bevart på grunn av det kalde klimaet og permafrosten, men de siste tiårene har dette forandret seg. 

Lise Loktu, arkeolog og forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), jobber med å sammenligne tilstanden og bevaringsforholdene til skjeletter og tekstiler fra flere store gravfelt i Smeerenburgfjorden, i Nord-Vest-Spitsbergen nasjonalpark. Her ble til sammen 600 hvalfangere gravlagt på1600- og 1700-tallet. Noen av disse ble gravd ut i perioden 1985-1990. 

 – Gravene representerer et unikt arkeologisk kildemateriale som sjelden er bevart andre steder, verken i Europe eller verden for øvrig, sier Loktu.  

Forskeren har 6 år bak seg som arkeolog for Sysselmannen på Svalbard, og det var der hun først begynte arbeidet med hvalfangerne som aldri kom hjem. Nå er hun prosjektleder for forskningsprosjektet Skjeletter i skapet, som utgjør første del av NIKUs langsiktige forskningsplan Studies On Climate Change and The Degradation of Archaeological Environments in Svalbard (CLIMARCH). 

Resultatene så langt viser at de raske klimaendringene som er dokumentert på Svalbard de siste 30-40 årene har store konsekvenser for kulturmiljøet.  

Et varmere klima fører til mer ekstremvær med mer nedbør, rashendelser og jordsig som endrer landskapet. Permafrostens utbredelse minsker, i tillegg til at det aktive laget tiner stadig dypere.  

Kombinert med mindre havis og mer bølgekraft mot kystlinjen, bidrar dette til å øke utvaskingen av sedimenter mot de kystbundne kulturmiljøene.   

 – På Likneset har vi dokumentert at mange graver ødelegges av disse klimarelaterte endringene, sier Loktu.  

–  Kistene kollapser, slik at skjelett- og tekstilmateriale blir eksponert for inntrenging av sedimenter, vann og oksygen. Samlet sett bidrar disse prosessene til å eskalere den mikrobielle nedbrytningen av det arkeologiske materialet. 

Og nedbrytningen skjer så fort at det er synlig fra år til år. 

– Det haster med å få dokumentert disse gravene før de forsvinner helt og for godt. Det er fortsatt mye informasjon å hente. 

Analysene som er gjort av skjelettene utgravd mellom 1985-1990 er gjennomført av osteolog Elin T. Brødholt (UOS). De har gitt helt ny informasjon om hvalfangernes helse og levevilkår.  

Sammen har forskerne kartlagt en stor mengde osteologiske data som skal benyttes i videre studier om den europeiske befolkningen på denne tiden. 

 – Blant annet vil vi undersøke hvor de enkelte individene kom fra, hvordan de hadde det når de vokste opp, og hvilken rolle eller status de hadde i fangstarbeidet, sier Loktu.  

Nye aDNA- og isotopanalyser tyder på nasjonalt mangfold blant hvalfangerne, som trolig kom fra mange ulike europeiske land. Noen ser også ut til å ha vært norske, trolig fra vestlige regioner med mye marin føde. 

 – Disse menneskene kom jo hovedsakelig fra Europa. Skjelettene kan derfor fortelle oss mye om både økonomiske, sosiale, religiøse og helsemessige aspekter i den europeiske befolkingen på 1600- og 1700-tallet, utdyper forskeren. 

Selv om hvalfangerne i hovedsak var fattige mennesker, kan forskerne se indikasjoner på sosial differensiering. Blant annet er gjennomsnittlig kroppslengde betydelig høyere på Likneset enn andre gravfelt i området, noe som kan tyde på at de har hatt bedre sosiale og økonomiske forutsetninger i oppveksten.  

– Dette reflekteres trolig også gjennom omfanget og typer av klær de hadde med seg i graven. Vi vet at avdødes klær kunne bli auksjonert bort for å skaffe midler til pårørende i hjemlandet.   

Skjelettene på Likneset vitner om at hvalfangerne levde et tøft liv med perioder preget av underernæring og sykdom. Skjørbuk er trolig dødsårsaken til de fleste, en sykdom som er dødelig etter kort tid uten tilgang på C-vitaminer.  

Sporene i skjelettene viser at de fleste levde med hardt arbeid fra svært ung alder. Mange har også slitasjespor som vitner om omfattende bruk av overkroppen. 

 – Disse beinforandringene har tidligere blitt knyttet til bruk av kajakk eller padling i forbindelse med jakt av sel og hval, blant annet hos inuitter. Kanskje hadde disse individene spesifikke oppgaver i fangsten, som roing, padling, harpunering eller lignende, sier Loktu.

Den hurtige nedbrytningen av dette kildematerialet resulterer i at vi for alltid vil kunne miste muligheten til å lære mer om menneskene som levde som hvalfangere på Svalbard for 3-400 år siden.   

Det er kritisk nødvendig med mer forskning på feltet for å forstå hva som skjer, og ikke minst hvor fort disse prosessene går. Det haster også med å få sikret kunnskapen som dette kildematerialet representerer. 

 – Gravene på Svalbard brytes nå raskere ned, og de blir gradvis vasket på havet av erosjon. Så det handler om å redde kunnskap som ellers i bare vil forsvinne, og som vi ikke kan få andre steder. 

Forskeren understreker at de jobber i tråd med etiske retningslinjer for arbeid med menneskelige levninger, og at arbeidet gjøres med stor respekt for individene. 

– Det er mange etiske aspekter å vurdere i dette arbeidet. Vi ønsker å forstyrre gravfeltene minst mulig, men i dette prosjektet utføres analysene på allerede utgravde skjeletter fra 80-tallet.  

I tillegg understreker hun at vi også må ta innover oss at graver er en av de viktigste kildene vi har om fortidens samfunn og menneskeliv. 

– Det betyr ikke at man skal grave ut alle graver på Svalbard. Men det finnes ingen andre steder hvor vi har muligheter til å hente ut tilsvarende kunnskap. Det er nå eller aldri, og vi må bruke sjansen før det er for sent.