Tekst fra coreplan.no

Det blir ofte debatt når politikerne skal vedta planer for kysten vår. Mange har sterke meninger om hvem som skal få bruke kystområdene, og på hvilken måte.

– Det finnes retningslinjer for hvordan en planprosess skal gjennomføres, men det er stor forskjell på hvordan ulike kommuner løser oppgaven, sier forsker Ingrid Kvalvik.

Forskere fra Nofima, NIKU og Universitetet i Tromsø reiser nå rundt i Troms, Hordaland og British Columbia, Canada, for å snakke med kommunale og fylkeskommunale planleggere. Samtalene gir forskerne innsikt i hvordan de ulike planleggerne går til verks for å lage kystsoneplanene som skal vedtas.

Kystallmenningen

I motsetning til på land hvor vi har privat eiendomsrett, finner næringsaktivitet i sjøen sted i en allmenning. Tanken om kyst og skjærgård som allmenning, noe som alle har lik rett til å bruke, står sterkt i Norge. Å gjøre forandringer der, enten ved å bygge anlegg som gir stedet et annet visuelt uttrykk, eller at naturen endres som følge av en aktivitet der, strider mange ganger mot idealet om den urørte, bestandige naturen som gir ro i sjel og sinn.

Men det er ikke bare til rekreasjonsformål tanken om den ubesudlede naturen står sterkt. Urørt natur er en attraktiv salgsvare, både for turister fra asiatiske millionbyer og for norske hyttekjøpere.

Skal man bygge noe i kystsonen, for eksempel vindmøller, vil de ofte synes bedre og i mye større omkrets enn de som er på land. Hvor mye slike visuelle inngrep i naturen forstyrrer de enkelte interessentene i området, vil variere. Lokalbefolkningen vil merke at slike byggverk forandrer omgivelsene i hverdagen deres og tilgang til fiske og rekreasjonsområder. I mange kystkommuner blir planleggerne og politikerne stilt overfor et dilemma, når de både skal legge til rette for tiltrengt næringsaktivitet, samtidig som andre interesser i allmenningen ivaretas.

 

Oppdrett eller ikke oppdrett

Troms og Hordaland ble valgt som fokus-regioner i prosjektet fordi det i disse fylkene er gjennomført svært forskjellige planprosesser, og derfor vil gi et bredt bilde av ulike måter å løse utfordringene på. I den grad det har vært konflikter i arbeidet med kystsoneplaner i disse fylkene, har det i stor grad vært mellom oppdrettere og andre interesser.

I Hordaland har ønsker om å utvide oppdrettsanlegg møtt motbør fra interessenter for både kulturminner, naturvern og friluftsliv og rekreasjon. I Troms er det interessekonflikter mellom yrkesfiskere og oppdrettere som har vært mest dominerende.

British Columbia har en mindre oppdrettsnæring enn i Norge, men motstanden mot den er sterkere. Konfliktene her handler også om urfolks-rettigheter, som vi også har en parallell til i samiske områder av kyst-Norge.

 

Beslutningsgrunnlaget

Blant annet undersøker forskerne hvordan planleggerne finner kunnskapen de trenger. Hvilke databaser har de brukt, og i hvilken grad har lokalbefolkningen fått anledning til å bringe inn sin kunnskap?

– Noen steder har man mange folkemøter hvor man diskuterer dagens bruk av kystsonen og eventuelle utbygginger, men ikke i alle. I noen regioner har planprosessene vært konfliktfylte. Kystsonen berører mange ulike interessenter, og det er viktig at man har kunnskap nok om disse i planprosessen, sier hun.

Ikke alle interessekonflikter kan løses, men har man hatt en god prosess har lokalpolitikerne et bedre grunnlag å ta beslutninger på. Kunnskapsgrunnlaget og hvordan dette er vurdert er en av mange ting som analyseres i prosjektet.

 

Kan det bli for mye kunnskap?

Et av målene til prosjektet Coreplan er å kartlegge om alle interesser i kystsonen er med i diskusjonen når avgjørelsene tas. Et perspektiv fra biologien er at naturen yter menneskene en rekke tjenester – slik som rent vann, tilholdssted for dyr, fisk og fugl, som er viktige for oss, og som vi kan høste av. Naturen kan gi oss rekreasjonsmuligheter, og også bidra til vår identitet. Disse tjenestene kalles på fagspråket «økosystemtjenester». Slike tjenester kan tilsvare ulike slags verdier for oss. Samfunnsforskerne undersøker nå om det vil være hensiktsmessig å bruke dette perspektivet i kystsoneplaner.

Forskerne blir møtt både med begeistring og skepsis når de legger frem den nye måten å tenke planlegging på. Blant de mer tilbakeholdne innspillene Kvalvik og hennes kolleger har fått, er bekymringen om at det allerede er mye å ta hensyn til i planleggingen. Den nye tilnærmingen vil gi enda mer. Informasjon er viktig, men er det for mye, kan det bli uhåndterlig.

– En planlegger vi snakket med, mente at man kanskje ikke trenger fullt så mye kunnskap – det er jo ofte enorme datamengder å forholde seg til. Men kystsoneplaner handler ofte om konfliktavklaring, og den nye tilnærmingen kan kanskje bidra med en annen type innsikt som kan være bra, sier Ingrid Kvalvik.

Kunnskapen samles og organiseres for å gjøre det lettere å ta avgjørelser om hvordan kystområdene skal kunne brukes.

– Vi går nå gjennom et stort datamateriale, og har fortsatt flere nøkkelpersoner vi skal snakke med. Spørsmålet er om det kan finnes andre måter å identifisere og verdsette verdiene i kystsonen enn de vi bruker i dag, som kan gjøre planprosessen bedre, sier Kvalvik.