Nenetserne er et av Russlands urfolk, holder til nordvest i Sibir, og lever tradisjonelt en nomadisk livsstil med reinsdyrdrift. Denne levemåten er derimot utsatt, fordi unge nenetsere ikke lenger har kunnskapen som trengs for å leve på tundraen.

Zoia Vylkna Ravna har forsket på overleveringen av tradisjonskunnskap i nenetsiske familier, og hennes konklusjon er at dette i stor grad skyldes det russiske utdanningssystemet, hvor barna plasseres på internatskoler 8-9 måneder av året.

– Nenetsernes særegne system for overlevering av kunnskap på tvers av generasjoner innenfor familien, har vært med på å sikre at barna vet hva som skal til for å overleve på tundraen. Denne opplæringen er derimot vanskelig å få til, når barna kun har noen få måneder sammen med familien i løpet av året, forteller Ravna.

Innenfor den nenetsiske kulturen snakker man om å bli forberedt til livet på tundraen som å bli tenevana, kunnskapsrik og med praktisk erfaring i nomadisk levemåte. Noe stadig færre barn og unge blir.

Kvinners kunnskap essensiell for overlevering av tradisjoner

Som en del av forskningen var Ravna på Jamalhalvøya og i Jamal-Nenets fire ganger. Hun oppholdt seg sammen med to ulike grupper nenetsere. I begge tilfeller var hun i kontakt med både barn og voksne, men fokuserte spesielt på kvinners rolle i nenetsiske samfunn.

– I et tradisjonelt levemønster blir mye av kunnskapen overført fra kvinner til barn. Kvinnenes kunnskap er sammensatt, og handler ikke bare om reindrift, men om andre ferdigheter som er helt nødvendig for å overleve på tundraen. Kvinnene kan og formidler for eksempel videre kunnskap om hvordan man sikrer småbarn nok næring, hvordan man reparerer en lavvo eller syr klær av reinskinn.

Ravna forteller at denne kunnskapen er erfaringsbasert, og ikke uten videre kan formidles til barna i løpet av den korte tiden de er hjemme.

Når unge kvinner heller ikke er vant til å leve nomadisk på grunn av all tiden tilbrakt på internatskole, og blir lært opp i at den tradisjonelle kunnskapen ikke er den mest verdifulle, er resultatet ofte at de velger en annen levemåte.

– Tendensen er at ungdom etter de er ferdig på skolen, velger en bofast tilværelse over en nomadisk livsstil. Dette gjelder særlig de nenetsiske kvinnene, forteller Ravna.

Forskningen hennes viser at når den eldre generasjonen nenetsiske kvinner dør ut, så erstattes ikke de og deres rolle med yngre generasjoner.

Statlig assimileringspolitikk hvor majoriteten bestemmer minoritetens skjebne

Ravna sier at det som skjer i Russland med nenetserne, føyer seg inn i en rekke av statlig assimilieringsprosjekt vi kjenner igjen fra mange andre land, inkludert Norge.

– At barn fra urfolksgrupper tas vekk fra familien sin og plasseres på internat, er ikke unikt for Russland. Det blir og har blitt gjort i USA, Canada og Australia – og med samisk befolkning i Norge. Når nenetsiske barn tvinges vekk fra familien, er det en effektiv metode for å sikre at tradisjonene ikke overlever.

Overlevelsen til den nenetsiske kulturen krever overføring av tradisjonell kunnskap, og at neste generasjon har mulighet til å både leve nomadisk og utvikle kulturen på egne premisser. Dette står dagens utdanningssystem i veien for, avslutter hun.

Avhandlingen The Inter-Generational Transmission of Indigenous Knowledge By Nenets Women: Viewed in the context of the state educational system of Russia av Zoia Vylkna Ravna kan leses her.