Status for verneverdige kulturminner
I denne rapporten presenteres tap, tilstand og endringer for SEFRAK-bygninger eldre enn 1900 og verneverdige kulturminner i 10 utvalgte kommuner.
Analyseresultatene er basert på datagrunnlag innhentet i Riksantikvarens miljøovervåkingsprogram «Gamle hus da og nå» (2000-2014) og «Status for verneverdige kulturminner i utvalgte kommuner» (2015-2019), som NIKU har gjennomført på oppdrag for Riksantikvaren i perioden 2010-2020.
Registrering i utvalgte kommuner siden 2000
I år 2000 startet Riksantikvaren med jevnlig kontrollregistrering av et utgangspunkt på nærmere 14 000 eldre bygninger i 18 utvalgte kommuner i overvåkingsprogrammet «Gamle hus da og nå».
Formålet var å følge bygningstap, forfall og endringer over tid. Riksantikvaren ønsket å etablere et kunnskapsgrunnlag for å kunne rapportere og styre i tråd med nasjonale miljømål for kulturminneforvaltningen.
Spørsmålene man ønsket svar på var blant annet: Hvor raskt forsvinner bygningsarven? Hvilke bygningstyper og geografiske områder er spesielt utsatt? Hva er tapsårsakene, og hva er suksessfaktorene for bygningsbevaringen?
Fra 2015 ble de 18 kontrollkommunene i overvåkingsprogrammet redusert til 10, fordi variasjonen i tapsandelen kommunene imellom ble vurdert som liten.
Samtidig ble undersøkelsen utvidet til også å omfatte verneverdige bygninger uansett alder, og programmet skiftet navn til «Status for verneverdige kulturminner i utvalgte kommuner».
Fra femte omdrev (2020-2024) vil alle 18 kommuner igjen inngå i feltkontrollen.
Endringsmønster og tendenser
I overvåkingsprogrammet gjennomføres feltkontroll hvert femte år av SEFRAK-bygninger og verneverdige kulturminner.
Ved å sammenligne bygningene som de står i dag med fotodokumentasjon og registreringsdata fra tidligere registreringer, slik som den opprinnelige SEFRAK-registreringen (1975-1995), kan man måle endringsmønstre og identifisere tendenser og trusler for bygningsarven.
SEFRAK er et landsdekkende register over bygninger eldre enn 1900, samt nyere bygninger i nordlige områder. SEFRAK-registeret gir ikke vernestatus, men er et viktig verktøy i kulturminneforvaltningen og representerer et unikt kulturhistorisk kildemateriale.
Undesøkelsen viser at årlig tap av SEFRAK-bygninger har sunket gradvis, fra 1 % i første omdrev (2000-2004) til 0,9 % i andre og tredje omdrev (2005-2014) og 0,8 % i fjerde omdrev (2015-2019).
SEFRAK-bygninger regulert til bevaring har lavere tapsandel enn bygninger uten tilsvarende vern (1,1 % mot 4,4 %).
Bygningstapet er noenlunde likt i tettbygde og spredtbygde områder, men det er mer forfall på de gjenstående bygningene i spredtbygde områder enn i tettbygde. Dette gjelder særlig bygninger som opprinnelig var knyttet til primærnæringene.
Driftsbygninger, uthus i utmarka og sjøhus/naust er særlig utsatte bygningstyper. Disse bygningstypene har relativt få aktivt påførte endringer, men mye forfall. Bolighus/våningshus og bygårder har mange påførte endringer, men lavere tapsandel og lite forfall.
Resultatene peker på sammenhengen mellom bruk og bygningsbevaring.