-I historiefortellingen finnes det en seiglivet myte om at alt i middelalderen var regelstyrt og kollektivt, uten plass til individualitet. Dette har jeg lyst til å ta et oppgjør med, forteller Stefka G. Eriksen, som forsker på norrøn tekst og litteratur.

Forskningen har blant annet ført til «Approaches to the Medieval Self», som ble lansert på De Gruyer denne høsten.

Her har hun sammen med kollegaene Karen L. Holmqvist og Bjørn Bandlien invitert et utvalg internasjonale og norske forskere til å angripe middelalderens kilder med de kognitive vitenskapenes metoder. Målet har vært å komme nærmere enkeltmennesket i middelalderen.

Alt man skaper og gjør er et uttrykk for identitet

I historieskrivingen fremstilles gjerne middelalderen som et strengt og regelbasert samfunn, med leveregler bestemt av kirken og familien, med lite rom for individualitet.

– Selv om mennesket lever i et kulturelt fellesskap, er det likevel enkeltmennesket som tar valg, som skriver fortellinger, vever tøy, spiser middag, rister runer og bygger hus. For å kunne velge handlinger, måtte man reflektere over eget ståsted, ønsker og ambisjoner. I disse handlingene kan vi lete etter enkeltmennesket, sier hun.

Hun påpeker at selvet også alltid er sosialt, og det kommer frem gjennom valgene vi tar om måten vi deltar i det sosiale. Slik var det i middelalderen i Norge og Island også.

– Vi mennesker er essensielt sett sosiale vesener – vi har behov å samhandle med andre mennesker og å delta i sosiale grupper for å føle tilhørighet, men også for å finne oss selv gjennom og i relasjonene våre.

– All deltakelse er en måte å uttrykk identitet på, og dermed blir også de sporene vi har etter middelalderens mennesker også et uttrykk for selvet.

Kunst, sagatekster, skjeletter og bygninger som kilder

De ulike forfatterne i boka tar for seg hele bredden av kilder fra middelalderen; fra språk, tekst og kunst til gjenstander, bygninger og skjeletter.

– Når man jobber med historien, så må vi ta i bruk de kildene vi har. Vi kan ikke snakke med folk sånn som i dag, men kildene etter middelalderens mennesker er mangfoldige og kan fortelle mye.

Eksempelvis er det flere artikler i boka om sagalitteraturen. Tolkninger av sagaene viser hvordan skribentene, de litterære karakterene, og leserne balanserte ulike verdier og tankesett. En annen artikkel i boka ser på hvordan vi med et nytt blikk på helgenlitteraturen kan lære noe om barneliv i middelalderen.

– Kildene vi har fra denne perioden forteller om enorme sosiale kulturelle endringer, som inkluderer religionsskifte, urbanisering, statsdannelse og europeisering. Middelalderens menneskets identitet var selvfølgelig formet av disse prosessene, men enkeltindividet stod ovenfor mange politiske, sosiale og personlige valg, fortsetter Eriksen.

Metodelek

Et poeng for Eriksen er at selv om levevilkår og kunnskapsgrunnlag kanskje har endret seg de siste 800 årene, så er menneskets kognitive evner akkurat den samme.

– De kognitive egenskapene våre har vært like de siste 40-50 000 årene, og dermed også menneskets forutsetning for å kunne reflektere omkring egen eksistens. I et så langt perspektiv er ikke middelalderen langt unna, og det er ingen grunn til å tro at folks opplevelse av individualitet var mindre enn i dag.

– Dette prosjektet er et eksperiment i å se om vi kan forstå menneskene i middelalderen bedre hvis vi tar kombinerer de tradisjonelle forskningsmetodene i humaniora med metoder fra ande fagfelt, avslutter hun.