FarNor har som mål å fremme kulturarvens rolle som ressurs for utjevning og sosial rettferdighet, som er viktige elementer for sosial bærekraft. Forskningen tar utgangspunkt i Farokonvensjonen (2005), med vekt på kulturarvens rolle i å utvikle demokratiske verdier og praksis i Europa. Konvensjonen tilskriver allmennheten evnen til selv å gjennomføre kulturminneinitiativer, og gir forvaltningen og sakkyndige organer en tilretteleggingsrolle i prosessen. På denne måten endres kulturarven fra noe som skal bevares, til et verktøy for sosial og økonomisk endring, definert på samfunnets grasrot.

I 2008 forpliktet Norge seg til Farokonvensjonen. Norske myndigheter viste til veletablerte praksiser som frivillighet (dugnad) og allmennhetens deltakelse i planprosesser nedfelt i Plan- og bygningsloven (2008) som eksempler på Farokonvensjonens krav til medvirkning og samfunnsengasjement. FarNor vil undersøke om det er samsvar mellom den norske begrepsforståelsen av nærdemokratisk og lokaldemokrati med terminologien i Farokonvensjonen. Det vil bli lagt særlig vekt på å ha et analytisk blikk på prosesser for integrering og kulturelt mangfold.

Dette forskningsprosjektet er relevant på flere nivå:

1) på nasjonal skala, hvor regionalreformen fra 2020 tar sikte på å styrke velferdsstatens legitimitet ved å fremme mer demokrati gjennom et aktivt medborgerskap;

2) på europeisk nivå, der prosjektet kan brukes for å vurdere status for implementering av nye europeiske tiltak for demokratisk praksis i norsk kulturmiljøforvaltning;

3) globalt, der kulturarvens rolle i FNs bærekraftsmål i økende grad er knyttet til potensialet for å styrke sosial bærekraft og robusthet ved å etablere deltakende tilnærminger drevet av felles sosiokulturelle verdier.

Prosjektforskere: Laia Colomer & Paloma Guzman.