Skal forske på hvordan det mobiliseres for kulturarv i Ukraina
Hvordan håndterer fredelige naboer kulturarv fra krigsområder? Hvordan blir støtte og tiltak kanalisert og organisert, og hvilken betydning har fortellinger om kulturarv i den politiske økonomien knyttet til krigen i Ukraina? NIKU har fått midler fra JPI Cultural Heritage for å lede et internasjonalt forskningsprosjekt som skal gi svar på dette nettopp dette.
– I angrepet på Ukraina, som i så mange andre kriger, blir kulturarv krigsmål, forteller Josephine Munch Rasmussen fra Norsk institutt for kulturminneforskning.
Hun skal lede forskningsprosjektet «DECOPE», som har fått midler fra den europeiske JPI Cultural Heritage-ordningen. I prosjektet skal de se på hva som skal til for at nabolands og europeiske lands bistand for å beskytte kulturarv lykkes, og hvordan kulturarv brukes for å skape nasjonale narrativ i en væpna konflikt.
I løpet av krigen i Ukraina har både museer, helligdommer, arkiver og utgravningssteder blitt tømt for verdier, og bygninger og monumenter bombes.
Prosjektet ledes av Norsk institutt for kulturminneforskning, og gjennomføres i samarbeid med forskere fra Universidad Rey Juan Carlos i Madrid og Universitetet i Stirling, Skottland. I tillegg er de ukrainske organisasjonene Museum Crisis Center og Center for Urban History of East Central Europe partnere, samt Riksantikvaren og Historic Scotland.
– Et hovedmål for prosjektet er å identifisere utfordringer og resultater i hjelpeprosjekter, og finne ut hvordan man effektivt kan gi riktig og målretta støtte til fagmiljøer og grupper som jobber for å ta vare på kulturarv, forteller Munch Rasmussen.
Om JPI Kulturarv
Joint Programming Initiatives (JPI) er en felles europeisk støtteordning hvor forskere, næringsliv og offentlig sektor kan søke prosjektmidler.
Fellesprogrammet for Kulturarv og globale endringer (JPI Cultural Heritage and Global Change, a new challenge for Europe) koordinerer aktiviteter innenfor kulturarv for bærekraftig bruk og forvaltning.
Norges forskningsråd administrerer ordningen i Norge, som det kan leses mer om her.
Når formelle strukturere faller bort, oppstår ad-hoc-grupper
I en krigssituasjoner blir nasjonale forvaltningssystem og et byråkrati som vanligvis tar ansvar for kulturarv, fragmentert og lammet. Derimot har mange land og organisasjoner gitt hjelp.
– Vi har sett en stor vilje blant naboer og land i Europa til å hjelpe når ukrainske kulturarvarbeidere ber om det. Bistanden har f.eks. bestått av utstyr, rådgivning, og praktisk hjelp til å beskytte eller evakuere utsatt kulturarv.
Utfordringen er å vite om hjelpen treffer riktig.
– Responsen organiseres på veldig ulike nivå, og er avhengig av nettverk. Det kan være vilkårlig hvem man faktisk kommer i kontakt med, forteller Munch Rasmussen videre.
Resultater kan være at hjelp går feil sted, eller at ukrainske kulturarvarbeider i god tro stoler på feil aktører.
Sammen med kulturarbeidere i blant annet Ukraina skal forskerne undersøke og samle erfaringer fra ulike redningsprosjekter og hjelpeinitiativ.
Utnyttelse og kulturarvkriminalitet
Kulturarv er komplekse krigsmål, og ødeleggelse kan skje tilfeldig, målrettet eller med en kommersiell agenda.
– At kulturgjenstander fra krigsområder omsettes på et internasjonalt kunst- og antikvitetsmarked er dessverre vanlig.
I en væpna konflikt går dette ofte under radaren, og noe av årsaken er at det er vanskelig å spore trafficking av kunst og kulturgjenstander. Fra tidligere forskning på flyten av gjenstander fra konfliktområder har forskerne i DECOPE sett at kunst og kulturminner fra krigsområder ofte ender opp hos kjøpere og institusjoner i fredelige områder.
– Selv der det er godt dokumentert at gjenstanden er stjålet, kan tilbakeleveringen til rettmessig eier by på problemer. Den nye eieren opplever selv at de har reddet tingene ved å ta dem i besittelse.
I DECOPE-prosjektet er de spesielt interessert i om denne tendensen også vil gjøre seg gjeldende i Ukrainas tilfelle .
Det er ikke bare tyveri med økonomisk motivasjon, men også fordi historien avhenger av fortelleren.
– På russisk side snakkes det ofte om å ha «evakuert» kulturarv, men fra ukrainsk og internasjonalt hold er man opptatt av at dokumentere at det handler om ekspropriasjon i et krigsområde og utført av en krigførende part, noe som er i strid med krigens folkerett.
Hvem som eier fortellingen betyr noe
Forskerne er interessert i hvordan beslutningene om å hjelpe tas, og hvilke fortellinger det hviler på.
– Når man appellerer til hjelp til å redde kulturarv, begrunnes det som regel ut fra betydningen for nasjonal identitet.
Derfor skal de se på hvordan og av hvem narrativ om kulturarv skapes og brukes ulikt lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt, og virker inn på mobiliseringen.
For å finne ut av dette skal forskerne gjennomføre feltarbeid, følge beslutningsprosesser, analysere appeller til bistand og igangsatte hjelpeprosjekt, i tillegg til å arrangere workshops med samarbeidspartnerne.
Hva kjennetegner god hjelp?
Fra institusjoner med mandat om å nasjonalt og internasjonalt skjerme kulturarv mot ødeleggelse, som UNESCO eller Riksantikvaren her hjemme, appelleres det til å bistå Ukraina.
– Et mål i prosjektet er at europeiske institusjoner og organisasjoner får utgangspunktet til å ta gode i valg, både med tanke på hvor de skal bidra og hvordan. Derfor er det også viktig å ha med forskere og ukrainske partnere i prosjektet som kjenner hverandre og har samarbeidet godt fra før av, sier Munch Rasmussen.
De to organisasjonene, Museum Crisis Center og Center for Urban History of East Central Europe, jobber daglig for å sikre ukrainsk kulturarv.
Munch Rasmussen forteller at siden dette er et forskningsprosjekt som omhandler en situasjon som skjer her og nå, ønsker de også gjerne innspill til organisasjoner eller hjelpeprosjekter de burde følge.
– Det er satt i gang tallrike initiativ i samarbeid mellom europeiske og ukrainske museer, organisasjoner, myndigheter og enkeltinstitusjoner, og selv om vi ikke har ambisjon om å gjøre en full kartlegging vil vi gjerne høre fra folk som mener de har erfaringer som kan være av verdi for prosjektet, avslutter hun.
Om DECOPE
Forskningsprosjektet DECOPE (Destructive Exploitation and care of Cultural Objects and Professional/Public Education for Sustainable Heritage Management) ledes av Norsk institutt for kulturminneforskning.
Prosjektet har forskere fra fra Universidad Rey Juan Carlos i Madrid og Universitetet i Stirling, Skottland.
I tillegg er de ukrainske organisasjonene Museum Crisis Center og Center for Urban History of East Central Europe partnere, samt Riksantikvaren og Historic Scotland.
Prosjektet starter i 2023.