Det har lenge vært en allment akseptert oppfatning at den opprinnelige kongeborgen på Akersneset ble oppført omkring 1299 av kong Håkon V Magnusson (1270–1319).

Arkitekt Holger Sinding-Larsen utførte imellom 1905 og 1922 grundige undersøkelser og restaureringsarbeider på Akershus slott. På bakgrunn av disse arbeidene identifiserte han murverk og bygninger som han mente måtte stamme fra Håkon Vs kongsborg.

Arkitektens rekonstruksjoner står fortsatt i dag som den etablerte sannheten om det eldste anlegget. Nå kan forskere fra NIKU endre på dette.

I februar 2020 gjennomførte nemlig NIKU en arkeologisk overvåkning i forbindelse med etablering av en løfteplattform i inngangshallen til Slottskirken.

Under et moderne inngangsparti ble det funnet en teglsteinsmur som også delvis ble avdekket i 1936.

Muren hadde en annen orientering enn omkringliggende fløyer.

Den lå dessuten lengre inne i borggården enn dagens bygninger og den var bygget med middelaldersk teglstein.

– Muren og dens plassering er ikke å finne i Sinding-Larsens rekonstruksjoner, og er vanskelig å plassere sammen med fløyene i hans modell. De har forskjellig beliggenhet, orientering, fundamentering og dessuten ingen påvist konstruksjonsmessig sammenheng, forteller Regin Meyer. Han er NIKUs bygningsarkeolog og ekspert på steinarbeid fra middelalderen.

Muren ble datert til 1261 +/- 60 år. Det betyr at den ble bygget i tidsspennet 1201–1321. 

Dateringen dekker Håkon Vs regjeringstid både som hertug (1284–1299) og konge (1299–1319), men også Magnus Lagabøtes tid som konge (1263-1280).

Dateringene stiller spørsmålstegn ved den etablerte kunnskapen omkring den eldste kongeborgen.

Meyer har sammen med kollegaene Mick Derrick og Lars Jacob Hvinden-Haug satt igang et forskningprosjekt i samarbeid med Tom Andersen, konservator ved Akershus slott og festning og med Forsvarsbygg. Målet er å finne ut mer om slottets utvikling og tidligste bygningshistorie.

Denne uka har de tatt tatt ut en rekke dateringsprøver fra ulike deler av slottet. Slik vil de nøste opp i hvilke vegger som ble bygget først og hvilke som kom til senere i byggeforløpet.

Men en murstein har aldri vært levende. Den er ikke organisk, og kan dermed ikke dateres på vanlig måte, med karbondatering eller ved å telle treringer.

Hva slags metode bruker forskerne da?

– For å datere murstein tar vi i bruk en metode som heter OSL (Optically stimulated luminescence dating), sier Derrick, arkeolog og forsker ved NIKU.

– Dette er en mer nøyaktig dateringsmetode enn den tidligere brukte Thermoluminescence-metoden.

OSL-metoden kan brukes for å datere ulike typer sedimenter, deriblant leire.

Når leire eksponeres for varme i ovn, akkumuleres det energi i kvartskrystallene i mursteinen. OSL-analyse stimulerer elektronene i teglstein til å frigjøre denne energien som deretter måles.

Mengden energi som frigjøres vil gi en indikator om når teglsteinen ble produsert.

Dette er nybrottsarbeid. Ingen i Norge, og ikke så mange i verden, har tidligere kartlagt byggesekvensene i et helt borganlegg.

– Prøvene må tas midt i teglsteinen. Dette er viktig fordi vi må være sikkert at prøven ikke har vært eksponert for lys eller varme i senere tid, da dette kan påvirke resultatene, sier Derrick.

–For å få mest mulig nøyaktige dateringer og for å unngå problemer knyttet til gjenbruk og reparasjon, tar vi ut minst tre prøver fra hver mur.

Teglsteinene blir plassert tilbake etter prøvetakingen, og inngrepene vil ikke være synlige.

– Med bruk av OSL-analyse har vi mulighet til å datere muren uavhengig av arkitektonisk tolkning.  

– Dette kan gi oss en bedre forståelse av slottets utvikling over tid og kanskje får vi dateringer som kan utfordre de aksepterte teoriene om når slottet ble bygget, sier Derrick.