Hvilken kultur er det egentlig som skal inngå i totalforsvaret, spør Ole Marius Hylland i Aftenposten 4.januar. Svaret var ingen, dersom man leste Totalberedskapskommisjonens rapport fra juni 2023.

Mange kulturinstitusjoner har vært kritiske til utelatelsen. Om totalberedskapen utelukker kultur og kulturarv, så overser vi viktige redskaper for motstand og samhold som bærer oss gjennom kriser, men nå har regjeringen lyttet. Totalberedskapsmeldingen som ble publisert fredag 10. januar har heldigvis fått med et viktig punkt om kultur (se pkt 6.4).

Totalberedskapsmeldingen har inkludert kultur, kulturarv og medienes betydning for sivil motstandskraft. Det er en viktig erkjennelse av at kulturarv representerer både mål, middel og motstandskraft i krisetider.

Hylland var i sin kronikk skeptisk til hvordan ordet ‘kultur’ benyttes i beredskapsdebatten og advarer mot nasjonalisme i den kulturelle beredskapsretorikken: «Det er den patriotiske, nasjonale og identitetsbyggende kulturen som blir viktig.», hevder Hylland.

At kulturarv misbrukes, for eksempel i krig, er velkjent. Fortellinger og forestillinger som bygger opp under ideen om «oss og de andre» er nasjonalismens virkemiddel både i og utenfor krig, og derfor er det absolutt interessant og relevant å stille spørsmål ved hvordan kultur mobiliseres i beredskapsarbeid. 

Problemet i Hyllands kronikk er ikke at han påpeker den mulige nasjonalistiske slagsiden i kulturarvens rolle i kriser, men at han antar at A: det nødvendigvis er den nasjonalistiske, «norske» kulturarven som kulturinstitusjonene ønsker en plass for når de kritiserer mangelen på kultur i totalforsvaret, og B: at kulturens hovedrolle i krise er å være et nasjonalistisk instrument. 

Etter å ha jobbet med kulturarv og kulturarbeidere i situasjoner preget av krig og konflikt, er vår erfaring at kulturarvens rolle i kriser er mye mer kompleks enn det som frem til nå er fanget opp i totalberedskapsarbeidet i Norge.

I Ukraina har vi funnet at kulturarbeidere og kulturinstitusjoners engasjement har dreid som om å ivareta kulturarv og kulturelle praksiser langt utover den formelle, listeførte, nasjonale, fredete kulturarven. Man skulle kanskje forvente at det foregår en ensretting mot det patriotiske og nasjonale. Det skjer, men vår erfaring er at det er et mye bredere og mangfoldig spekter av kulturarv og kulturuttrykk som blir viktig for folk i kriser.

Hverdagens kulturarv, immateriell kulturarv, lokal- og minoritetsarv, industriarv, levende kunstneres produksjon, den pågående krigens kulturarv, familieklenodier, dagbøker, privatarkiv, fotosamlinger, teater, musikk, og poesi, er bare en brøkdel av de temaene våre kollegaer i Ukraina har engasjert seg i etter Russlands fullskalainvasjon.

Vi fant også at mange kulturinstitusjoner økte aktiviteten sin. Museer, som i stor grad er kvinnearbeidsplasser (og derfor i mindre grad ble nedbemannet som følge av mannlige arbeideres verneplikt), har stått for evakuering og berging, omsorgsoppgaver, distribusjon av nødhjelp, for å nevne noe.

Mange kulturinstitusjoner innehar ressurser og infrastruktur som trengs i en krise, når det gjelder samlingspunkt, lagerplass og rett og slett tilgjengelig personell. Kulturinstitusjoner har også klart å holde åpent tross krig og konflikt. Mange av dem har til og med opplevd en økning i utstillingsproduksjoner og har utrolig nok hatt besøksrekorder. I krig har samfunnet behov for møteplasser og positivt påfyll av kunnskap og informasjon, og her har både historie, tradisjoner og kunst mye å bidra med. 

Når vi snakker om totalberedskap må vi tenke kultur i utvidet forstand. Kulturinstitusjoner representerer en ressurs som vi må anta raskt endrer fokus og arbeidsoppgaver dersom landet opplever krig og krise.

I tillegg kommer den immaterielle og håndbårne kulturarven der Norge bør ha en tilnærming som legger til rette for inkludering og bred medvirkning.

Minoriteter og grupper som har opplevd at ens kultur er ignorert, oversett, eller forsøkt utslettet har erfaringer og kompetanse som totalforsvaret etter vårt syn trenger. Dette krever et samarbeid mellom ulike sektorer, forvaltningsnivåer og frivillige organisasjoner som må påbegynnes i fredstid, og derfor mener vi at dette er en viktig del av totalberedskapen. 

NIKU har arbeidet med tema kulturarv og beredskap over lang tid. Vi har formidlet konkrete forslag og eksempler på hvordan kulturarv og minoriteters erfaringer kan være en ressurs i Norges beredskap, samt hva som bør gjøres for å beskytte kulturarv som kan utgjøre mål for ødeleggelse.

Vi har også påpekt at det er behov for systemer for å ta vare på kulturarv i krig og krisetider, som det i normaltilstander brukes ressurser på å ivareta, for eksempel arkiv- og museumssamlinger, og bygninger.  Sektorens arbeid med å forebygge skader og ha en plan for beskyttelse av viktig kulturarv må bygge på en bevissthet om de konfliktfylte sidene ved kulturminneforvaltningens historie.

Hylland spør retorisk: «Er det ikke slik at man i krig og konflikt bør arbeide for en mer og ikke en mindre mangfoldig kultur?» Jo, så absolutt. Og da skulle det jo bare mangle at kultur (les: materiell og immateriell kulturarv, mangfoldig kulturarv, ulike kunstneriske uttrykk, litteratur og dokumentarv) og kulturinstitusjoner ble inkludert i Totalberedskapsmeldingen.

Meldingens omtale av kultur gir et viktig mandat for sektoren. Nå har de fått en formell begrunnelse for å planlegge for å ivareta samfunnsrollen sin i omfattende kriser.

Kultursektoren har viktige og gode forutsetninger for være en ressurs når krisen treffer, men totalberedskapen må ha en årvåkenhet knyttet til både de splittende, samlende, problematiske og gunstige ressursene som kulturinstitusjoner, både formelt og uformelt, representerer i kriser.