Forskningsprosjektet Skjeletter i skapet utgjør første del av en langsiktig forskningsplan i regi av NIKU som heter (CLIMARCH): Studies On Climate Change and The Degradation of Archaeological Environments in Svalbard (RIS-id 12194). Prosjektet handler om å påvise sammenhenger mellom klimaendringer og økt nedbrytning av arkeologiske kulturmiljø på Svalbard, i tillegg til å belyse de unike kulturhistoriske verdiene som går tapt som følge av dette.  

Sammenligner tilstand og bevaringsgrad på graver 

Prosjektet har fått tilskudd fra Svalbard miljøvernfond for å gjennomføre nye undersøkelser av hvalfangergraver som ble utgravd i Smeerenburgfjorden, i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark, i perioden 1985-1990. Analysene omfatter bevarte skjeletter og tekstiler fra de store gravfeltene på Likneset, Jensenvatnet, Smeerenburg og Ytre Norskøya, som til sammen inneholder omtrent 600 graver. Dette er et stort og velbevart arkeolgisk materiale som sjelden er bevart i andre kontekster. 

Formålet med prosjektet er å sammenligne tilstanden og bevaringsgraden til disse gravene med nylige utgravde graver fra samme område i 2016/2019. Dette for å vurdere om det har skjedd endringer i bevaringsforholdene de siste tiårene, som følge av klimaendringer. Vi dokumenterer også spor på skjelettene som kan gi oss ny kunnskap om hvalfangernes helse og levevilkår. I tillegg kartlegger vi aspekter ved tekstilene som kan si noe om individenes sosiale status og rolle i fangsten. 

Klimaendringene har store konsekvenser for kulturmiljøet

Den første delen av prosjektet er nettopp fullført, og omfatter nye osteologiske analyser av skjelettene fra Likneset. Les hele rapporten her.

Resultatene viser at de raske klimaendringene som er dokumentert på Svalbard de siste 30-40 årene har store konsekvenser for kulturmiljøet. Et varmere klima fører til mer ekstremvær med mer nedbør, rashendelser og jordsig (solifluksjon), som endrer landskapet. Permafrostens utbredelse minsker, i tillegg til at det aktive laget tiner stadig dypere. Kombinert med mindre havis og mer bølgekraft mot kystlinjen, bidrar dette til å øke utvaskingen av sedimenter mot de kystbundne kulturmiljøene. 

På Likneset har vi dokumentert at mange graver ødelegges av slike erosjonshendelser, blant annet jordsig, utrasing og oppsprekking av undergrunnen. Kistene kollapser, slik at skjelett- og tekstilmateriale blir eksponert for inntrenging av sedimenter, vann og oksygen. Samlet sett bidrar disse prosessene til å eskalere den mikrobielle nedbrytningen av det arkeologiske materialet. Pågående tilstandsvurderinger viser også at særlig tekstilene nå brytes raskere ned sammenlignet med funn fra 1980-tallet.  

Kritisk behov for forskning

Disse prosessene er høyst sannsynlig representative for arkeologiske kulturmiljø på Svalbard generelt, noe som har alvorlige konsekvenser for disse kulturmiljøenes videre bevaring. Kulturmiljø på Svalbard utgjør et unikt felleseuropeisk og internasjonalt kunnskapsarkiv med høy verdi. Det er derfor et kritisk behov for mer forskning på dette feltet for å forstå mer av effektene fra klimaendringene. 

Skjelettanalysene har også gitt mye informasjon om hvalfangernes helse og levevilkår. Skjelettene på Likneset vitner om at hvalfangerne levde et tøft liv med perioder med underernæring og sykdom. Skjørbuk er trolig dødsårsaken til de fleste, en sykdom som er dødelig etter kort tid uten tilgang på C-vitaminer. Sporene i skjelettene viser at de fleste levde med hardt og ekstensivt arbeid fra svært ung alder. Mange har også slitasjespor som vitner om ekstensiv bruk av overkroppen. Disse beinforandringene har tidligere blitt knyttet til bruk av kajakk eller padling i forbindelse med jakt av sel og hval, blant annet hos inuitter. Kanskje hadde disse individene spesifikke oppgaver i fangsten, som roing, padling, harpunering eller lignende.  

Ser sosiale forskjeller i skjelettmaterialet

Selv om dette var fattige mennesker, er det indikasjoner på sosiale differensieringer blant hvalfangerne som er gravlagt på Svalbard. Blant annet er gjennomsnittlig kroppslengde betydelig høyere på Likneset enn andre gravfelt i området, noe som kan tyde på at de har hatt bedre sosiale og økonomiske forutsetninger i oppveksten. Dette reflekteres trolig også gjennom omfanget og typer av klær de hadde med seg i graven, da vi vet at avdødes klær kunne bli auksjonert bort for å skaffe midler til pårørende i hjemlandet. 

Pågående analyser av gravene på Jensenvatnet og Ytre Norskøya, viser variasjoner i skjelett- og tekstilmaterialet som kan tyde på at gravfeltene i Smeerenburgfjorden ble brukt av ulike grupper, noe vi skal undersøkes nærmere i videre studier. Dette kan skyldes ulike bruksperioder, men også individenes sosiale status/profesjon/rolle, eller arbeidsgivers (flåte/skip) nasjonale tilhørighet. De bemerkes at aDNA- og isotopanalyser av et utvalg skjeletter fra Smeerenburgfjorden tyder på nasjonal diversitet blant hvalfangerne som deltok. Det kan derfor være uheldig å behandle gravfeltene etter nasjonal tilknytning, selv om hvalfangerne representerte ulike nasjoner gjennom sine arbeidsgivere. Vi foreslår å omtale materialet som en felleseuropeisk kulturarv på tvers av nasjonaliteter. 

Våre neste rapporter (skjelettanalyser fra Jensenvatnet og tekstilanalyser fra Likneset/Jensenvatnet) vil bli ferdigstilt i 2025, hvor vi også skal begynne å bearbeide dataene for vitenskapelig publisering. Arbeidet med systematisk kartlegging av tilstanden på arkeologiske funn fortsetter, med et håp om å inspirere andre forskere til å bidra. 

Foruten prosjektleder Lise Loktu i NIKU, bistår osteolog og arkeolog Elin T. Brødholt (OUS) med osteologiske analyser. Brødholt jobber til daglig med rettsantropologiske undersøkelser og er tilknyttet Seksjon for rettspatologi og klinisk rettsmedisin ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Hun gjennomfører også osteologiske undersøkelser av arkeologisk skjelettmateriale på oppdrag fra forskningsinstitusjoner og museer.