Etter 1945 har materielle spor fra andre verdenskrig gjennomgått betydelige endringer. Få av krigens kulturminner er fredet eller beskyttet av reguleringer. Grunneiere og lokalsamfunn har kunnet bruke og endre de tyske stillingene slik de selv ønsker. Mange er ombygd, materialer er fjernet og gjenbrukt andre steder. Barn og voksne har brukt de tyske stillingene på ulikt vis. I tillegg har stillingene vært eksponert for naturlige endringsprosesser forårsaket av vær og vind, mikroorganismer og gjengroing av vegetasjon.

Batteriet på Sørkil er del av denne prosessen. Etter krigen har de solide kanonstillingene blitt bruk og gjenbrukt av flere generasjoner av bygdas barn og voksne. Ofte er det gjenbruk og ny bruk over lang tid som har skapt sammensatte kulturmiljøer og gitt dem verdien de tilskrives i dag. Paradoksalt nok ønsker kulturminneforvaltninga som regel å stoppe eller redusere endringsprosessene når et kulturmiljø eller kulturminne blir ansett som verdifullt. Bevaring etter tradisjonelle prinsipper vil på mange måter hindre kulturminner fra andre verdenskrig til å delta i disse transformasjonsprosessene. Kulturminner fra andre verdenskrig er derfor svært relevant som casestudier og eksempler i generelle diskusjoner om verditilskriving og konsekvenser av bevaringspolitikk. HKB 63/973s skjebne fra krigen slutt og fram til i dag er utgangspunkt for en diskusjon av disse problemstillingene.

Ansvarlig: Elin Rose Myrvoll