Borre gravhaug. Foto Terje Gansum Vestfold fylkeskommune
Gravhaug på Borre - en av de kjente skipsgravhaugene fra vikingtiden i Vestfold. Foto: Terje Gansum, Vestfold fylkeskommune.

Vikinger, turisme og verdensarvstatus

Arkeologiske kulturarvsteder har potensiale til å bli store turistattraksjoner. Men hvordan kan vi forvalte disse stedene på en gjennomførbar og bærekraftig måte? Ny bok gir svar.

Synes du denne saken er like spennende som oss? Del denne saken

Å åpne arkeologiske kulturminner for publikum byr på både utfordringer og muligheter. Den nye boken Feasible Management of Archaeological Heritage Sites Open to Tourism, tar for seg gjennomførbar forvaltning av arkeologiske kulturarvsteder som er åpnet for publikum.

Herdis Hølleland, forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), har bidratt med et kapittel i boken om turiststrategier for skipsgravhaugene i Vestfold – de kjente vikinggravhaugene ved Oseberg, Gokstad og Borre.

– Målet med denne artikkelen er å gi praktiske råd og konkrete steg kulturarvsforvaltere kan følge for å utvikle et bærekraftig forhold til turistsektoren, sier Hølleland.

Herdis Hølleland
Herdis Høllelander forsker ved NIKUs avdeling for kulturarv og samfunn. Hun har skrevet et kapittel om turiststrategier for skipsgravhaugene i Vestfold i ny bok om forvaltning av arkeologiske kulturarvsteder som er åpne for publikum.

Strategisk bruk av verdensarvstatus?

I kapitlet “Vikings and World Heritage – Towards new strategic synergies?” gir Hølleland først et kort overblikk over verdensarv og turisme generelt. Deretter trekker hun frem erfaringer fra arbeid ved Vestfold fylkeskommune for å nominere skipsgravhaugene i Vestfold til verdensarvstatus. Dette som del av en samlet, transnasjonal nominasjon av flere vikingtidssteder i Nord-Europa.

– Da arbeidet med nominasjonen startet opp i 2008, forelå det fersk studie som viste at verdensarvstatus ikke automatisk generer flere turister og økonomisk gevinst. Samtidig synliggjorde studien at den lille andel av verdensarvstedene som opplevde økt turisme og økonomisk vekst gjorde det fordi de brukte verdensarvstatusen aktivt og strategisk. Dette påvirket nominasjonsprosessen i Vestfold, sier Hølleland.

Erfaringene er overførbare

Selv om transnasjonale nominasjonen ikke gikk gjennom da den ble behandlet av verdensarvskomitéen i 2015, fastslår Herdis Hølleland at mange av erfaringene de gjorde seg i prosessen er relevante for forvaltere som ønsker å utvide besøksprofilen til sitt kulturarvsted:

– Kapittelet vil være nyttig for alle med ansvar for arkeologiske kulturarvsteder som vurderer å bruke disse stedene på en mer strategisk og instrumentell måte – enten det dreier seg om steder med verdensarvstatus eller ikke.

 

Les hele boken her.