Hva er en demokratisk kulturminneforvaltning?
Hvordan skal kulturminner forvaltes når regionreformen kommer på plass? Joar Skrede og Herdis Hølleland har i en ny forskningsartikkel analysert innspillene til reformen. De avdekker blant annet hvordan det internasjonale forskningsfeltet og de norske kulturarvaktørene har ulike oppfatninger av demokrati i kulturminneforvaltning.
I 2020 skal regionreformen tre i kraft, og et av målene med reformen er å bidra til økt demokratisering. Ansvaret for kulturminner skal etter planen i større grad ligge hos de nye regionene. I den forbindelse har Klima- og miljødepartementet bedt om innspill fra museer, forskningsmiljø, direktorat, fylkeskommuner, frivillighet og andre aktører innen kulturminnefeltet. Disse innspillene har Joar Skrede og Herdis Hølleland fra NIKU analysert.
– Spørsmålet vi har stilt er hvordan de ulike kulturminnemiljøene i Norge mener en demokratisk forvaltning skal være? Høringsinnspillene viser at mange støtter ideen om at beslutninger om hva som er kulturarv skal tas nærme folk, forteller Joar Skrede.
En viktig del av arbeidet har vært å se på de norske aktørenes innspill i sammenheng med en internasjonal forståelse av demokrati i kulturarvforskningen. I internasjonal kulturarvforskning dreier debatten seg mye om individuelle rettigheter og lekfolks mulighet til å bli hørt, mens man i Norge er opptatt av folkestyre og representative forvaltningsorganer.
– I høringsinnspillene er det mange som snakker om en redsel for en «politisering» av kulturminnevernet, samtidig som man har høy tillit til forvaltningsorganene. Internasjonalt ser vi en interessant motsetning mellom lekfolk og forvaltning, hvor mange glemmer at heller ikke forvaltningen snakker med kun én stemme, legger Skrede til.