I dag snakkes det mye om de positive, langsiktige virkningene ved å planlegge kompakt byutvikling. Den betraktes som et ledd i å fremme et bærekraftig samfunn og bygger på tre forutsetninger: At kompakt byutvikling bidrar til bedre vern av landbruksområdene – at den fremmer bedre livskvalitet for folk i byene og at den positivt påvirker problemer tilknyttet transport, energi og forurensning.

Jeg ønsker å rette fokus mot hva som skjer med kulturarven når det planlegges tett og høyt – og spør i hvilken grad kulturarv inngår som selvstendig perspektiv i diskursen omkring den kompakte byen.

Systematisk gjennomgang

Første ledd i delprosjektet har vært å foreta en s.k. review, der jeg undersøker nærmere: Når, hvor og hvordan blir kompakt by OG kulturarv brukt i kombinasjon i forskeres argumentasjon – slik den kommer til uttrykk i et utvalg internasjonale tidsskrifter? Når oppfattes kulturarv som premiss og når er den oppfattet som et «vedheng»?

Jeg har valgt ut syv tidsskrifter som jeg har gått systematisk igjennom. Tendensene jeg har funnet er at det løper to parallelle faglige diskurser: En relativt liten andel artikler innenfor kulturarv-diskursen diskuterer påvirkningene av kompakt byutvikling på kulturarven.

Mens i samfunns- og plan-vitenskapelige tidsskrifter, spiller drøftingen av kulturarven en mindre rolle. Når kulturarv omtales, er det som oftest som én faktor i kombinasjon av en rekke øvrige miljømessige faktorer. Det forekommer imidlertid noen interessante unntak, som jeg beskriver nærmere i resultatpresentasjonen.

Undersøker et konkret område i Bergen

Andre ledd i delprosjektet er å undersøke nærmere et område i Bergen som nylig er pekt ut for ekspansiv byutvikling. Planprosessen, aktørene som engasjerer seg i transformasjonen og kulturarven på stedet blir undersøkt utfra en intensjon om å få bedre innsikt i hva kompakt byutvikling kan medføre i praksis (omkring muligheter for å inkludere beboere i deler av prosessene, effekten av bruk av hensynssoner o.l.).

Prosjektarbeidet så langt har vist at det er få broer mellom kulturarv-diskursen og planleggingsdiskursen. Det jeg håper delprosjektet kan bidra med, er å synliggjøre behovet som foreligger for en diskusjon om kulturarvens plass som premiss i kompakt byutvikling. Og at slike diskusjoner må føres i tidsskrifter som har planleggere som målgruppe – ikke bare i kulturminnefaglige tidsskrifter.